Innlegg til kvinnedagen 2016. Følger du stimen eller våger du å være en «Power-girl»?

27550

Å skrive en tekst til kvinnedagen føles litt skummelt. Er mine synspunkter viktige nok, og hva er dette slags problemer midt oppi samfunnsdebatten om flyktningekrise, IS-terror, Malala, zikavirus og Donald Trump?

Men jeg mener vi alle har noe å bidra med på kvinnedagen – på både mikrolokalt nivå og ellers i debatten. Som Michael Jackson sang: If you wanne make the world a better place, take a look at yourself and make a change.

Da datteren min var 7-8 år gjorde hun en viktig oppdagelse. Hun sa til meg: vet du at man kan bestemme seg for om man vil være en sånn tøff jente som våger alt og ikke er pysete, eller om man vil være en som syns alt er ekkelt og skummelt?

Det er mye sannhet i dette. Både for barn og for oss litt eldre. Damer og menn.. Hvordan vil jeg være? Hvordan vil jeg framstå? Altfor mange av oss bare sklir gjennom hverdagen uten å være bevisst på at vi både kan påvirke og gjøre et valg.

«Det bare ble sånn», «Alle andre gjorde det»

Var det ikke større mangfold før? Flere jenter som våget å skille seg ut, som var barske og uredde og tok egne valg. Nå blir det bare mer og mer prinsesser og rosa, slott, sminke, klær og syngedamer. Og det starter veldig tidlig, og så danner det seg et mønster som det kan bli veldig vanskelig å komme ut av.

Utseendemalen er sterk – se bare på skolebildene. Finnes det noen jenter som ikke har langt hår – med eller uten hestehale? Kjønnsrollemønsteret er ganske etablert: Jentene er «snille og milde», gjør seg mindre bemerket.

Det er gutta som er morsomme, snakker mest, holder taler, innslag, er mest høylydte og tydelige i media. Men vel ikke nødvendigvis fordi de har så mye mer å bidra med av innhold.

Jentene er flinke, smarte, analytiske og grundige. Og de har kontroll.

Fra Sykt Perfekt på TV: Jenter tyner seg syke for få best resultater på skolen. Å se bra ut, toppresultater i idrett og perfeksjon i alt de driver med. Dette gjelder også for noen gutter, men presset oppleves sterkest av jentene ser det ut til.

Kanskje 90% kontroll er mer enn godt nok. Vi må gi oss selv litt mer slakk. Lov til å ikke alltid levere perfekt og prikkfritt.

I jobben min som coach møter jeg mange kvinner. Ni av ti av mine coachingkunder er oppegående kvinner med ønske om å utvikle seg og bruke ressursene sine best mulig.

Felles for dem alle er at de ønsker å gjøre en endring til det bedre i livet sitt – enten det er på jobbfronten eller i privaten.

I høst hadde to helt forskjellige damer samme utfordring. De kom til meg av ulike grunner, men ganske raskt så jeg at det handlet om å sette grenser for seg selv, og være
tydelig. Begge småbarnsmødre, uten samboerkontrakt, mannen eide hus og hjem. Kvinnene bidro i høyeste grad i AS Familien, og brukte lønna på mat og daglige utgifter. Mannen betalte lån og avdrag og alle store utlegg. Det ble bare sånn, det var liksom ikke tid og anledning til å formalisere hennes rettigheter. Da ble det en del av coachingprosessen å trene på å ta ansvar og stå opp for seg selv.

Jentene får best resultater på skolen, dominerer innenfor høyere utdanning, er de som trener mest og tar best vare på helsa.

Hvem er klassekontakter, FAU-representanter, går på foreldremøter, sitter i komiteer som angår barna våre? Jeg vil tro at minst 75% er mødre. Hvem skal du spør om du ønsker å få til en effektivt gjennomført sommeravslutning eller klassetur? Hvem ønsker å bli flyktningefadder?

Det finnes noen få tegneserier med super woman og power girls i jungelen av mannlige superhelter. Hvordan kan du og jeg og vi to bli litt mer power girls i vår egen lille verden og hverdag? Bruke all denne sosiale kompetansen til noe mer – våge å stikke
hodet fram, og være litt hverdagsfeminist.

I februar hørte vi om ni år gamle Guro fra Bergen som fikk gjort om på utstillingen på Bergen Storsenter. Der var det nemlig utstillingsdukker som sto på hendene, men alle sammen var gutterdukker. Jentendukkene bare sto og så på. Guro skrev brev til senteret og ga beskjed om at jenter kan faktisk også stå på hendene. Og utstillingen ble endret. Heia Guro!

Da jeg gikk på Nærbø ungdomsskole på 80-tallet, var det faktisk kjønnsdeling i flere fag. Det var en vanlig offentlig ungdomsskole, men med en særdeles religiøs rektor. Når jentene lærte om mensen og så skrekkelige fødselsfilmer i naturfag, hadde guttene gym. Mens jentene hadde gym, lærte gutta om sex og kondomer. Kunst og håndtverk var også kjønnsinndelt. Jentene hadde håndarbeid, guttene hadde sløyd! Jeg var og er skikkelig klønete med håndarbeid, og i 8. klasse gjorde jeg opprør. Jeg ville også ha sløyd! Jeg gikk til rektors kontor og fikk til slutt gehør for min sak. Jeg hadde sløyd sammen med guttene i hele 8. klasse mens jentene sydde videre på flanells-nattkjolene.

Jeg ble aldri noen Ottar-feminist, men noen ganger tar jeg fram denne lille historien for å minne meg på at det går an å forandre på ting, når du tar tak og står på.

Vi har massevis av sterke damer i Norge – både politikere, idrettsutøvere og næringslivstopper. Hvilke andre land kan skilte med kvinnelig statsminister,
forsvarsminister og finansminister? Jeg heier på de kvinnelige NHO-og LO-sjefene, Tinte-Guri, May-Britt Moser, Hadia Tajik, Christine Koht, Anne Lindmo, Else Koss Furuseth, Marit Bjørgen, og Mette Hole, første kvinnelige Ukesjef på NHH på 30 år! 

Jeg heier på Anna på 17 fra Kjelsås, som vil være feminist på sin måte.

Tilbake til det min sjuåring sa: vet du at det går an å velge om du vil være en sånn eller sånn jente? Det gjelder oss voksne også. Vi kan påvirke og velge hvordan vi vil fremstå, våre holdninger og hvilken rollemodell vi vil være.

Vi kan være powergirls på mange måter. Du kan velge om du vil stå opp for deg selv, og si fra når du opplever at noe er feil eller urettferdig. Du kan velge om du vil gjøre som alle andre og følge stimen, eller om du våger å skille deg ut og være litt annerledes. Det er risikabelt, for du kan miste kontrollen, du kan drite deg ut og si noe dumt. Engasjer deg, stikk deg fram, fortell en historie i festlig lag, ta ordet på jobbmøtet, si din mening i sosiale medier, våg å ta æren og anerkjennelsen for det du får til og som er ditt.

Det er ikke sikkert det blir perfekt, men uperfekte og modige damer er viktig for deg og meg, og ikke minst som forbilder for døtrene våre.

Tør å vær en powergirl – vi har det i oss alle sammen!

God kvinnedag alle perfekte og uperfekte damer!