Mammarollen er fantastisk, det er det ingen tvil om. Men jammen krever det sin dame også! Det fulgte mange bekymringer med på kjøpet, gitt..
Å være mamma er mye av alt. Det er store mengder kos og glede, kjærlighet, omsorg, latter og moro og mye stolthet. Men også nok av bekymringer. Summen av bekymringer ser ut til å være konstant, og når noe er ok og under kontroll, kan du være ganske sikker på at det dukker opp noe nytt å bekymre seg for. Min mor bekymrer seg fortsatt over om jeg har det for travelt og tar vare på helsa, selv om det er snart 30 år siden jeg flyttet hjemmefra…
Jeg er så heldig å være mamma til to flotte barn, som nå er i tenårene. Jeg husker jeg syns det var slitsomt å være småbarnsmor, når ungene nesten fysisk var en del av meg – hang i puppen, satt på armen eller kveilet seg rundt beina mine. Våknet og gråt hver natt, vi måtte opp grytidlig og det var et styr med alt. Men da gikk det iallefall an å ta småtten under armen og dra! Putte dem til sengs og ha grei kontroll på både klær, hva de spiste, hvor mye søvn de fikk og om de gjorde leksene. Stort sett var mamma og pappa sitt ord lov, og vi var både snille og de beste.. Dessuten syns jeg det var ganske greit å finne informasjon og råd for utfordringer da. Småbarnsperioden skrives det om og snakkes om overalt, og gode råd finner du om du trenger det.
Storbarnsperioden, den kom litt brått på hos oss, altså. Og da var det ikke fullt så mye hjelp å få tak i
Men storbarnsperioden, den kom litt brått på hos oss. Jeg syns jeg maser og kjaser hele tida. Vi vil så gjerne alt godt for ungene våre.
Nok søvn – nå måååå du legge deg! Ikke lad telefonen på rommet! Ikke vær på nettet sent på kvelden! Du må helst få ni timers søvn. Ikke spis så mye drittmat, husk å spise en god frokost, har du tatt med nista? Du er jo aller finest uten sminke! Ikke ta Uggsene når det regner! Når gjør du leksene egentlig? Har du vært på trening? Må du se så mye på Netflix? Hvem skal dere til, og er foreldrene hjemme? Er det noen som drikker der? Mas, mas, mas… Det er vanskelig å vite når, og hvor mye kontroll du skal slippe opp.
Ungdommene er dessuten veldig forskjellige og fasiten finnes ikke. Det må jo skje gradvis og her er det også rom for mange diskusjoner og enkelte konfrontasjoner underveis.
Sist fredag hadde vi mammatreff i ungdomsskoleklassen til datteren vår. Flotte, oppegående og glade mammaer – alle sammen vil det aller beste for sin ungdom. Selv om vi har hatt barn i samme klasse i 1,5 år, kan vi få av navnene på foreldrene og vet ikke helt hvem som er hvem av ungdommene heller.
På barneskolen visste vi jo hvor alle bodde, hadde jevnlige mamma/pappa-treff, besøksgrupper og alt føltes veldig trygt og oversiktlig. På ungdomsskolen ble det aldri noe av, men det er egentlig nå vi trenger å ha dette nettverket – treffet var både hyggelig og nyttig. På mammatreffet ble det luftet bekymringer og utfordringer, men det kom fram mye positivt også. Og ungdommene er visst mer skikkelige og seriøse enn det vi var selv, når vi våger å ta en titt i bakspeilet!
Det er jammen ikke bare bare å leve midt i Prosjekt Perfekt – der de skal både være smarte, pene, sporty og populære. Samtidig som det er “full ombygging” både for kropp og det mentale.
Det er jammen ikke bare bare å leve midt i Prosjekt Perfekt – der de skal både være smarte, pene, sporty og populære
Som coach er jobben min å hjelpe andre til å se muligheter og løsninger på utfordringer. Fokuser på det positive, det du får til, og det du kan påvirke, pleier jeg å si. Men hvor lett er det i praksis? Jeg føler meg som en ganske dårlig coach på hjemmebane rett som det er.. Og at jeg ikke strekker til og gjør ting på feil måte. For streng, for ettergivende, ikke konsekvent nok, for mistenksom, eller bare helt FEIL!
Jeg øver på å finne det positive i situasjonene, og satser på at det jeg fokuserer på vil jeg få mer av. Når tenåringen endelig støvsuger etter tre dagers mas, øver jeg meg på å si “Takk for at du støvsugde, det var fint” i stedet for den giftige “Det var jammen på tide”. “Catch someone in doing something right” heter det. Jeg øver på å holde kritikeren og detektiven i meg ute av rommet hver gang jeg får innvilget pratetid. Og så øver jeg på å gi meg selv skryt og anerkjennelse for de gangene det funker. Det er jo så lett å bare se det du ikke får til og det som går skeis.
På søndag er det morsdag. Da jeg var liten skrev jeg samme morsdagkortet til mor hvert år, diktert av frøken: Kjære mor. I dag er det dagen din. I dag skal handa di kvila.
Kanskje du får et fint kort, noen søte ord eller en mamma-kopp. Men uansett så syns jeg at vi skal gi en gave til oss selv – anerkjennelse for alle mamma-tingene vi får til, og alt det vi gjør bra. Så kan vi øve oss på mer av det!
Til dere pappaer – dere er også flinke, men nå er det morsdag! Hurra for oss og jeg heier på oss.