Trivsel

Er du god på å finne fem feil over alt?

Da jeg var liten likte jeg veldig godt å kaste meg over Finn fem feil- oppgavene i Donaldbladene, og der jeg kunne finne sånne. Jeg var en hai på å finne feilene! Og jeg tror ikke jeg er alene om det.

Innholdet i denne bloggen er hentet fra foredraget mitt: Finn Fem Feil – eller skal vi det?

Jeg er utdannet økonom, og har alltid tenkt at det å være analytisk, kritisk og opptatt av å finne forbedringspotensial er en bra ting. Et kvalitetstegn faktisk.

Men det jammen ikke bare økonomer, revisorer og jurister som leter etter feil. Vi gjør det alle sammen – nesten hele tiden!

 

Her en dag var jeg på restaurant sammen med min lille niese på fire år. Hun gledet seg, for hun hadde fått velge akkurat det hun ville ha på menyen: fiskepinner og pommes frites. Når servitøren setter fatet foran henne, sperrer hun opp øynene – peker og sier høyt: Jeg vil ikke ha DET! Det hadde nemlig kommet med et salatblad på tallerkenen! Vi får fjernet den grusomme grønne saken, og alt er bra igjen.

Men: Det er utrolig hvor mye det som er feil overskygger det riktige. Hun så ikke verken pommes frites eller fiskepinnene, kun det hun ikke liker. Så det ser ut som vår kritiske virksomhet begynner tidlig!

 

Jeg oppdaget det samme med meg selv på et foredrag jeg hørte på for kort tid siden. Foredragsholderen hadde nemlig bedt om å få en overhead projector, og brukte plastfoiler som hun la på manuelt for å holde foredraget sitt. Jeg trodde først at det var en spøk, en del av en morsom innledning. Men hun fortsatte med de håndskrevne plastfoilene gjennom hele foredraget, blafret og bladde, og la på feil vei.

Jeg må innrømme at jeg ikke fikk med meg ett ord av det hun sa de første 5 minuttene. Hjernen min sa FEIL, FEIL, FEIL. GAMMELDAGS, LATTERLIG, PINLIG og overdøvet alt annet.

28350

Foredraget var faktisk veldig bra når jeg klarte å fokusere på det jeg skulle. Disse egenskapene med å avdekke risiko og avvik, finne forbedringspotensial og feil kan være veldig bra å ha i jobbsammenheng. Men ikke hele tiden.

 

Som coach er det mitt oppdrag å hjelpe kunden til å se muligheter og potensial. Vi fokuserer på hva som fungerer og er riktig for han – og dermed bli enda bedre på det han er god på.

En kunde fortalte meg en dag at hun vurderte å si opp jobben sin, selv om hun elsket både arbeidsoppgavene og bedriften hun hadde vært i i flere år. Hun hadde fått ny sjef, en FEIL-sjef. Han mente han gjorde en god og viktig jobb ved å påpeke alt hun gjorde feil, og som hun kunne forbedre seg på. Tre feil var hans greie. Leverte hun en rapport eller holdt en presentasjon, fant han alltid tre ting som ikke var bra. Til slutt følte hun at alt ved henne var feil, og at hun ikke fikk til noe lenger.

Det skal faktisk seks positive tilbakemeldinger til for å oppveie en negativ. Det kan virke som en god ide å rette på feil, og gi tilbakemelding om ting som kan bli bedre. Men vi gjør feil hele tiden, alle sammen. Og det vi fokuserer på får vi mer av.

 

Leter du etter feil, så finner du dem. Vi er eksperter på å finne feil og mangler hos oss selv. Og det er ikke grenser for hvor mye feil og mangler det er rundt oss på alle kanter hvis du virkelig tar på de kritiske brillene. Men når du kjenner etter, – blir du glad over å finne feil og mangler i alle situasjoner, og ved alle personer du omgås med eller møter?

 

Gjør skadefryd og «jeg har rett», «min metode er best» noe positivt for deg eller omgivelsene dine? Eller gjør det noe bra for deg om du hele tiden fokuserer på det du gjør feil? Nei, det skaper verken tillit, pågangsmot, selvfølelse eller romslighet – som er nødvendig for vekst og trivsel. Men de aller fleste av oss er skrudd sammen slik, eller har blitt preget av at det er aksepterte tankemåter i samfunnet. Det har blitt et fast tankemønster.

Her må det skikkelig mental styrketrening til.

For å bytte og endre et fast tankemønster er det ikke nok å si ”tenk positivt”. Hjernen er som en muskel, og her må det skikkelig mental styrketrening til. Du må altså trene hjernen over i mer positive spor. Det mentale verktøyet jeg bruker aller mest, både for egen del og i coachingtimer, er en såkalt BRA-bok. Dette er en enkel og effektiv metode, som tvinger deg til å tenke positivt, og å lete etter det som er riktig.

Hver kveld skriver jeg ned, eller tenker over følgende:

– Bra: Tenk på tre ting du har gjort i dag som var bra. Eller noe bra som du har opplevd i dag.

– Takk: Tre ting du er takknemlig for i dag. Stort og smått.

– Mer: Tre bra ting du ønsker deg for morgendagen

Hva får du i stedet? Du flytter fokus over på det du får til, det du er god på, det du mestrer. Alt du har og er glad for. Og fra alt som kan gå galt over på muligheter og potensial.

Jeg øver meg på å finne det som er rett i det jeg kommer borti på min vei. Hva er bra her? What´s in it for me? Jeg var for eksempel veldig skeptisk til filmen om Snåsamannen men gikk likevel. Jeg fikk god inspirasjon til coachingjobben min, og fikk litt av hvert å tenke over – selv om jeg ikke er enig i alt, eller likte alt. Det handler om å være åpen for andres løsninger og valg, og tenke: hva er bra med dette? Er det noe positivt her? Er det noe jeg kan lære eller ta med meg?

Hva er bra her? Er det noe jeg kan lære eller ta med meg?

Og hvis jeg ikke finner noe positivt i det hele tatt selv om jeg leter, f.eks i ekstremisme, en politikk, en person jeg ikke klarer å like – så kan jeg være takknemlig for at jeg slipper å ha det sånn eller å være en sånn person.

Jeg har jobbet med meg selv, og nå har jeg funnet tre bra ting med overhead projectorer:

– Enkelt: alle kan få det til.

– Praktisk: Du kan skrive på foilene mens du snakker. Altså mer interaktivt

– Billig: du kan presentere uten dyrt datautstyr eller nett.

Hurra for mamma!

27269

Mammarollen er fantastisk, det er det ingen tvil om. Men jammen krever det sin dame også! Det fulgte mange bekymringer med på kjøpet, gitt..

Å være mamma er mye av alt. Det er store mengder kos og glede, kjærlighet, omsorg, latter og moro og mye stolthet. Men også nok av bekymringer. Summen av bekymringer ser ut til å være konstant, og når noe er ok og under kontroll, kan du være ganske sikker på at det dukker opp noe nytt å bekymre seg for. Min mor bekymrer seg fortsatt over om jeg har det for travelt og tar vare på helsa, selv om det er snart 30 år siden jeg flyttet hjemmefra…

Jeg er så heldig å være mamma til to flotte barn, som nå er i tenårene. Jeg husker jeg syns det var slitsomt å være småbarnsmor, når ungene nesten fysisk var en del av meg – hang i puppen, satt på armen eller kveilet seg rundt beina mine. Våknet og gråt hver natt, vi måtte opp grytidlig og det var et styr med alt. Men da gikk det iallefall an å ta småtten under armen og dra! Putte dem til sengs og ha grei kontroll på både klær, hva de spiste, hvor mye søvn de fikk og om de gjorde leksene. Stort sett var mamma og pappa sitt ord lov, og vi var både snille og de beste.. Dessuten syns jeg det var ganske greit å finne informasjon og råd for utfordringer da. Småbarnsperioden skrives det om og snakkes om overalt, og gode råd finner du om du trenger det.

Storbarnsperioden, den kom litt brått på hos oss, altså. Og da var det ikke fullt så mye hjelp å få tak i

Men storbarnsperioden, den kom litt brått på hos oss. Jeg syns jeg maser og kjaser hele tida. Vi vil så gjerne alt godt for ungene våre.

Nok søvn – nå måååå du legge deg! Ikke lad telefonen på rommet! Ikke vær på nettet sent på kvelden! Du må helst få ni timers søvn. Ikke spis så mye drittmat, husk å spise en god frokost, har du tatt med nista? Du er jo aller finest uten sminke! Ikke ta Uggsene når det regner! Når gjør du leksene egentlig? Har du vært på trening? Må du se så mye på Netflix? Hvem skal dere til, og er foreldrene hjemme? Er det noen som drikker der? Mas, mas, mas… Det er vanskelig å vite når, og hvor mye kontroll du skal slippe opp.

Ungdommene er dessuten veldig forskjellige og fasiten finnes ikke. Det må jo skje gradvis og her er det også rom for mange diskusjoner og enkelte konfrontasjoner underveis.

Sist fredag hadde vi mammatreff i ungdomsskoleklassen til datteren vår. Flotte, oppegående og glade mammaer – alle sammen vil det aller beste for sin ungdom. Selv om vi har hatt barn i samme klasse i 1,5 år, kan vi få av navnene på foreldrene og vet ikke helt hvem som er hvem av ungdommene heller.

På barneskolen visste vi jo hvor alle bodde, hadde jevnlige mamma/pappa-treff, besøksgrupper og alt føltes veldig trygt og oversiktlig. På ungdomsskolen ble det aldri noe av, men det er egentlig nå vi trenger å ha dette nettverket – treffet var både hyggelig og nyttig. På mammatreffet ble det luftet bekymringer og utfordringer, men det kom fram mye positivt også. Og ungdommene er visst mer skikkelige og seriøse enn det vi var selv, når vi våger å ta en titt i bakspeilet!

Det er jammen ikke bare bare å leve midt i Prosjekt Perfekt – der de skal både være smarte, pene, sporty og populære. Samtidig som det er “full ombygging” både for kropp og det mentale.

Det er jammen ikke bare bare å leve midt i Prosjekt Perfekt – der de skal både være smarte, pene, sporty og populære

Som coach er jobben min å hjelpe andre til å se muligheter og løsninger på utfordringer. Fokuser på det positive, det du får til, og det du kan påvirke, pleier jeg å si. Men hvor lett er det i praksis? Jeg føler meg som en ganske dårlig coach på hjemmebane rett som det er.. Og at jeg ikke strekker til og gjør ting på feil måte. For streng, for ettergivende, ikke konsekvent nok, for mistenksom, eller bare helt FEIL!

Jeg øver på å finne det positive i situasjonene, og satser på at det jeg fokuserer på vil jeg få mer av. Når tenåringen endelig støvsuger etter tre dagers mas, øver jeg meg på å si “Takk for at du støvsugde, det var fint” i stedet for den giftige “Det var jammen på tide”. “Catch someone in doing something right” heter det. Jeg øver på å holde kritikeren og detektiven i meg ute av rommet hver gang jeg får innvilget pratetid. Og så øver jeg på å gi meg selv skryt og anerkjennelse for de gangene det funker. Det er jo så lett å bare se det du ikke får til og det som går skeis.

På søndag er det morsdag. Da jeg var liten skrev jeg samme morsdagkortet til mor hvert år, diktert av frøken: Kjære mor. I dag er det dagen din. I dag skal handa di kvila.

Kanskje du får et fint kort, noen søte ord eller en mamma-kopp. Men uansett så syns jeg at vi skal gi en gave til oss selv – anerkjennelse for alle mamma-tingene vi får til, og alt det vi gjør bra. Så kan vi øve oss på mer av det!

Til dere pappaer – dere er også flinke, men nå er det morsdag! Hurra for oss og jeg heier på oss.

Bytt side i sengen med partneren din, og se hva som skjer!

27425

Utfordre tankemønsteret ditt – det åpner for mer kreativitet, nye ideer og nye måter å se ting på.

Jeg liker å jogge lenge og langsomt, jeg kaller det for gogging. Går litt når det passer, gå – jogg – gå – jogg , og holder heller på lenge. Og da blir det lavere terskel for å gå ut og ta en tur. Jeg trenger ikke å være i superform først. Selv om det egentlig er skisesong, liker jeg aller best å bare jogge av gårde og ta det som det faller seg.

Her om dagen fikk jeg et godt tips: ta joggeturen langs venstresida av Maridalsvannet og se verden fra en annen kant! I den vanlige joggesesongen er tilgang til vannet stengt, men om vinteren er porten ved Sagadammen åpen. Det er en liten ”hemmelig” perle der langs vestsiden av vannet og åkrene. Ikke så hemmelig for hundefolket skjønte jeg på turen, men ren idyll innover var det.

Det å ta en annen vei, se ting fra en annen vinkel – er et godt verktøy innenfor mental trening. Vi har så mange faste spor og mønstre vi går i hver dag. Både tankemønstre og faste ting vi gjør som etter hvert blir vaner/uvaner, eller ”tradisjon” som noen liker å kalle det.

Har du fast plass rundt spisebordet hjemme? Sitter på samme plass med de samme folka i lunchen hver dag på jobb? Har funnet din mest effektive vei til jobben? Parkerer alltid på samme sted på Storosenteret? Ja da har du et fastlagt mønster. Mange trives aller best med å ha det forutsigbart og med faste rammer rundt seg. Det føles trygt og kjent. Men hva skjer om du utfordrer dette?

Test det ut med noen små forandringer og se hva som skjer..

På coachingkontoret mitt i Kjelsåsveien 114 har jeg to gode stoler hvor
coachingsamtalene foregår. I time nr to setter alle kundene seg automatisk i den stolen
de satt i første timen. Men det får de ikke lov til. Her bytter vi stol hver gang! Hvorfor det? Fordi det utfordrer de faste tankemønstrene, og åpner opp for helt nye tanker. Og dermed mer kreativitet, nye ideer, nye måter å se ting på – bokstavelig talt. Og da er det lettere å se nye muligheter på de utfordringene vi jobber med i coachingen.

Det høres enkelt ut, men det funker. Skal du ha en kreativ prosess på jobben, ikke sett dere i de samme møtelokalene som avdelingsmøtene holdes i, på de faste plassene. Gjør noe annet, gå ut, bytt lokale – og la tankene gå i nye baner. Det som skjer er at ny informasjon flyter mellom venstre og høyre hjernehalvdel, og nye ”koblinger” oppstår. Da utfordrer du hjernen og får koblet på underbevisstheten. I underbevisstheten får du tilgang på flere av ressursene dine.

Livet består av uendelig mange endringer, store og små. Å gjøre sånne små grep som å ta en annen vei, sette deg på en annen plass, gjøre noe nytt vil gjøre deg mer forberedt på å håndtere uforutsette ting.

Alt dette kom jeg på da jeg tok en ny vei på joggeturen min på søndag.

Klar for å være helt crazy? Bytt side i sengen med partneren din og se hva som skjer!

Jærbu på skiteknikk-kurs

27157

«Lærer du ikke noe, får du penga tilbake!»

Jeg bor i et skieldorado og har kjent på presset. Så en første gang for alt – en jærbuing på skikurs!

 

Skrevet for Nordre Aker Budstikke 28. jan 2016

Å være jærbu og bo midt i skieldoradoet Kjelsås er ikke bare bare. Nå har jeg kjent på presset en stund – om å bli litt mindre klønete på ski. Så jeg var klar for å utfordre komfortsonen og lære noe nytt.

Denne uka var jeg på mitt aller første skiteknikk-kurs – en første gang for alt.
Skiinstruktøren er skiveteran Kjellfrid Svare(60). Kjellfrid er også fysioterapeut hos Stadion Fysikalske, foredragsholder og instruktør i både ski og barmarkstrening.

Jeg fant Kjellfrids tilbud i heisen, på vei opp til fysioterapeuten, og spurte henne om hun trodde det var håp om å lære noe for en skiamatør fra Jæren.

– Lærer du ikke noe, så får du penga tilbake! svarte hun.

Så da troppet jeg opp i det splitter nye skianlegget på Linderudkollen, sammen med to andre damer. Først lærte vi tyngdeoverføring og å våge å stå og gli på en ski. Ingen staver, befalte Kjellfrid, så vi stavret rundt som en barnehage på skiskole – “dessverre” ingen bilder av det.

Etterhvert ble det dreis på sakene, og vi lærte oss dobbelttak med fraspark.

Stavtak – fraspark – stavtak – fraspark, ropte Kjellfrid.

Jeg fikk kjørt magemusklene skikkelig når vi lærte hvordan staking egentlig foregår:
Ikke neie, men bukke! Og, Inn med magen, krum ryggen og fram med hofta!

Til slutt skulle vi gjøre det som jeg trodde jeg kunne: vanlig diagonalgang.

Nei, nå vart det passgang att, ropte Kjellfrid stadig etter meg.

Heldigvis kom det litt oppmuntrende ros innimellom.

Nå er du inne på någgå!

Og beskjed om å øve og øve til neste gang. En skikkelig god treningsøkt blei det – kjenner jeg godt.

Kjellfrid får betalt, og nå kan kanskje jeg også gå til Kikut i fin stil snart, med tyngdeoverføring, gli på skia og skikkelig stavtak!

«Outside the comfort zone is where magic happens».
Kanskje jeg skal prøve meg på skøyting også…