selvledelse

50 men ikke ferdig.. Feirer med New York Marathon!

30326

I november 2016 feiret jeg 50-års jubileum foran to millioner mennesker
Men det var også et annet jubileum – det var 10 år siden jeg fikk MS. Jeg la helt om livsstilen og «feiret» med å løpe New York Marathon.

I august fylte jeg 50 år. En dato jeg hadde gruet meg til lenge. 50 liksom! Vi er blant de eldste i omgangskretsen vår, så vi er først ute med å komme «i 50 – 60-årene». Som vi nå humoristisk blir omtalt som. Alternativet er verre sier vi – dermed innforstått: 50 er ganske ille..?

Men det ble en fantastisk femtiårsdag. Feiring fra morgen til kveld med familie og gode venner. Frokostgjester på sengekanten. Bading og pikniklunch ved Akerselva og selskap på terrassen til langt på kveld. Slett ingen skrekkens dag altså, og jeg er veldig takknemlig for å ha blitt gjort så stas på!

I år «feirer» jeg også et annet jubileum. Nå til jul er det 10 år siden jeg fikk diagnosen MS – multippel sklerose.

Jeg har vært veldig heldig, siden sykdommen har holdt seg ganske rolig de siste årene, etter en litt bratt start. Og jeg har funnet min medisin i en sunnere livsstil og med en mindre stressende jobb. Og ikke minst løping! Jeg har fått dilla på løping de siste årene. Beste treningen synes jeg. Å løpe laaaangt og saaaakte i skogen eller langs elva. Kan gjøres når det passer, og uten for mye planlegging. Løpedilla har fått meg til å melde meg på forskjellige mosjonsløp, og i fjor løp jeg en hel maraton for første gang, i Roma. #denføleselsen..

I år feirer jeg 50 år og 10 års jubileet med alle maratoners mor: New York Marathon søndag 6. november. Det er ca 50.000 løpere fra hele verden, og jeg har hørt masse historier om at hele byen er på beina og står og heier langs løypa.

 

Kvelden før avreise. FOTO: PRIVAT

To millioner tilskuere! Jeg skal løpe i en t-skjorte med et stort norsk flagg og med NORWAY over hele ryggen. New Yorkere elsker nordmenn på maraton sies det. Kanskje fordi Grete Waitz har vunnet løpet hele ni ganger? Løpet arrangeres i år for 46. gang. Det er 150.000 søkere hvert år, men bare ca 50.000 får plass. Du kan være heldig å få en plass gjennom et lotterisystem, ellers må du kjøpe en pakkeløsing via et sportsreise- eller eventbyrå.

Løpet på 42,2 km starter på Staten Island, og går gjennom de fem bydelene Staten Island, Brooklyn, Queens, the Bronx og i mål i Central Park på Manhattan.

Nå er det kun kort tid til avreise, og jeg begynner å kjenne på nervene. Jeg gruer meg også. Har jeg løpt nok? Har jeg ladet opp riktig? Hvor,dan går det i forhold til jetlag? Men jeg gleder meg jo enda mer til stemningen, og liv og røre i en fantastisk by. Hele byen er preget av løpefesten i flere dager, og her er det påkrevd å beholde medaljen rundt halsen – hvor du enn går i dagene etter løpet.

Nylig ble det gjort en undersøkelse blant 800 maratonløpere, og forskningen viser at løping er 51% psykologi. Altså hvordan du tenker om løpet og hvordan du håndterer utfordringen mentalt. Da er det bra å ha mental trening som jobb!

Jeg har laget meg noen mentale verktøy for løpet. De kan komme godt med, for 51% av et maratonløp psykologisk sies det.

  1. Del opp løpet i «spiselige» biter. Jeg har forberedt maratonen med å løpe åtte 5-kilometre. Med en liten pause hver femte kilometer. Drakk og spiste mens jeg nullstilte for en ny 5-km. Bare noen sekunder, men det virket.
  2. Jeg visualiserer løpet i forkant. Går gjennom løypa. Ser for meg hva som skal skje, og at jeg skal krysse målstreken med smil og armene over hodet.

3. Men jeg må også forutse at det kan komme trøbbel underveis, og tenke ut hva jeg skal gjøre da.

4. Viktig med en meny av positive ting jeg kan si til meg selv: Jeg er frisk og sterk og sprek. Jeg er godt trent. Dette går lett. Jeg er utholdende og skadefri. Kroppen min tåler dette godt.

5. Løpet må også settes i en større sammenheng, det gjør det enda mer meningsfylt. Jeg løper fordi jeg kan løpe, og er takknemlig for å være frisk til å løpe.

I Roma røyna det aller mest på etter 40 km. Da jeg bare hadde 2,2 km igjen. Jeg gikk helt tom, og lurte på hva i all verden jeg drev med. Jeg kunne liksågodt bryte løpet!

6. Heldigvis gjorde jeg ikke det, og denne gangen har jeg en strategi for den siste delen av løpet: Det er ca like langt som hjemmefra til Storokrysset. Og det er jo bare nedoverbakke! Det klarer jeg fint!

Gjennomsnittstid for løpet er 4 timer og 35 minutter! Gjennomsnitt for menn og kvinner altså. Da kan jeg jo si dette til meg selv også mens jeg løper: Jeg er rask! 

Uansett hva resultatet blir: Jeg gleder meg til feiring! 50, men på ingen måte ferdig.

Er du god på å finne fem feil over alt?

Da jeg var liten likte jeg veldig godt å kaste meg over Finn fem feil- oppgavene i Donaldbladene, og der jeg kunne finne sånne. Jeg var en hai på å finne feilene! Og jeg tror ikke jeg er alene om det.

Innholdet i denne bloggen er hentet fra foredraget mitt: Finn Fem Feil – eller skal vi det?

Jeg er utdannet økonom, og har alltid tenkt at det å være analytisk, kritisk og opptatt av å finne forbedringspotensial er en bra ting. Et kvalitetstegn faktisk.

Men det jammen ikke bare økonomer, revisorer og jurister som leter etter feil. Vi gjør det alle sammen – nesten hele tiden!

 

Her en dag var jeg på restaurant sammen med min lille niese på fire år. Hun gledet seg, for hun hadde fått velge akkurat det hun ville ha på menyen: fiskepinner og pommes frites. Når servitøren setter fatet foran henne, sperrer hun opp øynene – peker og sier høyt: Jeg vil ikke ha DET! Det hadde nemlig kommet med et salatblad på tallerkenen! Vi får fjernet den grusomme grønne saken, og alt er bra igjen.

Men: Det er utrolig hvor mye det som er feil overskygger det riktige. Hun så ikke verken pommes frites eller fiskepinnene, kun det hun ikke liker. Så det ser ut som vår kritiske virksomhet begynner tidlig!

 

Jeg oppdaget det samme med meg selv på et foredrag jeg hørte på for kort tid siden. Foredragsholderen hadde nemlig bedt om å få en overhead projector, og brukte plastfoiler som hun la på manuelt for å holde foredraget sitt. Jeg trodde først at det var en spøk, en del av en morsom innledning. Men hun fortsatte med de håndskrevne plastfoilene gjennom hele foredraget, blafret og bladde, og la på feil vei.

Jeg må innrømme at jeg ikke fikk med meg ett ord av det hun sa de første 5 minuttene. Hjernen min sa FEIL, FEIL, FEIL. GAMMELDAGS, LATTERLIG, PINLIG og overdøvet alt annet.

28350

Foredraget var faktisk veldig bra når jeg klarte å fokusere på det jeg skulle. Disse egenskapene med å avdekke risiko og avvik, finne forbedringspotensial og feil kan være veldig bra å ha i jobbsammenheng. Men ikke hele tiden.

 

Som coach er det mitt oppdrag å hjelpe kunden til å se muligheter og potensial. Vi fokuserer på hva som fungerer og er riktig for han – og dermed bli enda bedre på det han er god på.

En kunde fortalte meg en dag at hun vurderte å si opp jobben sin, selv om hun elsket både arbeidsoppgavene og bedriften hun hadde vært i i flere år. Hun hadde fått ny sjef, en FEIL-sjef. Han mente han gjorde en god og viktig jobb ved å påpeke alt hun gjorde feil, og som hun kunne forbedre seg på. Tre feil var hans greie. Leverte hun en rapport eller holdt en presentasjon, fant han alltid tre ting som ikke var bra. Til slutt følte hun at alt ved henne var feil, og at hun ikke fikk til noe lenger.

Det skal faktisk seks positive tilbakemeldinger til for å oppveie en negativ. Det kan virke som en god ide å rette på feil, og gi tilbakemelding om ting som kan bli bedre. Men vi gjør feil hele tiden, alle sammen. Og det vi fokuserer på får vi mer av.

 

Leter du etter feil, så finner du dem. Vi er eksperter på å finne feil og mangler hos oss selv. Og det er ikke grenser for hvor mye feil og mangler det er rundt oss på alle kanter hvis du virkelig tar på de kritiske brillene. Men når du kjenner etter, – blir du glad over å finne feil og mangler i alle situasjoner, og ved alle personer du omgås med eller møter?

 

Gjør skadefryd og «jeg har rett», «min metode er best» noe positivt for deg eller omgivelsene dine? Eller gjør det noe bra for deg om du hele tiden fokuserer på det du gjør feil? Nei, det skaper verken tillit, pågangsmot, selvfølelse eller romslighet – som er nødvendig for vekst og trivsel. Men de aller fleste av oss er skrudd sammen slik, eller har blitt preget av at det er aksepterte tankemåter i samfunnet. Det har blitt et fast tankemønster.

Her må det skikkelig mental styrketrening til.

For å bytte og endre et fast tankemønster er det ikke nok å si ”tenk positivt”. Hjernen er som en muskel, og her må det skikkelig mental styrketrening til. Du må altså trene hjernen over i mer positive spor. Det mentale verktøyet jeg bruker aller mest, både for egen del og i coachingtimer, er en såkalt BRA-bok. Dette er en enkel og effektiv metode, som tvinger deg til å tenke positivt, og å lete etter det som er riktig.

Hver kveld skriver jeg ned, eller tenker over følgende:

– Bra: Tenk på tre ting du har gjort i dag som var bra. Eller noe bra som du har opplevd i dag.

– Takk: Tre ting du er takknemlig for i dag. Stort og smått.

– Mer: Tre bra ting du ønsker deg for morgendagen

Hva får du i stedet? Du flytter fokus over på det du får til, det du er god på, det du mestrer. Alt du har og er glad for. Og fra alt som kan gå galt over på muligheter og potensial.

Jeg øver meg på å finne det som er rett i det jeg kommer borti på min vei. Hva er bra her? What´s in it for me? Jeg var for eksempel veldig skeptisk til filmen om Snåsamannen men gikk likevel. Jeg fikk god inspirasjon til coachingjobben min, og fikk litt av hvert å tenke over – selv om jeg ikke er enig i alt, eller likte alt. Det handler om å være åpen for andres løsninger og valg, og tenke: hva er bra med dette? Er det noe positivt her? Er det noe jeg kan lære eller ta med meg?

Hva er bra her? Er det noe jeg kan lære eller ta med meg?

Og hvis jeg ikke finner noe positivt i det hele tatt selv om jeg leter, f.eks i ekstremisme, en politikk, en person jeg ikke klarer å like – så kan jeg være takknemlig for at jeg slipper å ha det sånn eller å være en sånn person.

Jeg har jobbet med meg selv, og nå har jeg funnet tre bra ting med overhead projectorer:

– Enkelt: alle kan få det til.

– Praktisk: Du kan skrive på foilene mens du snakker. Altså mer interaktivt

– Billig: du kan presentere uten dyrt datautstyr eller nett.

Syns du jogging er et ork?

 

Da løper du sannsynligvis for fort!

– “Du må springa så sakte at du skjems!”

Nå er påsken vel overstått og det er lyse kvelder og snøfritt på veiene. Perfekt for en joggetur! Og det er jeg ikke alene om å syns, det kryr av sprekinger ute nå på veier og stier.

De siste åra har også jeg blitt bitt av løpebasillen, og nå syns jeg løping er den aller beste treningsformen. Det er bare å ta på seg joggeskoa, og vips er du på trening. Jeg kan løpe kort eller langt, raske intervaller eller seig og rolig langjogg. Jeg kan løpe urbant og se på folk, eller i tjukkeste skogen. Jeg kan til og med jogge ned til Nydalen, ta meg en øl, og gå hjem , som jeg gjorde sammen med en sviresøster her forleden…altså først yte – så nyte!

Det er ikke lenge siden en joggetur fremsto som den verste tortur for meg, blodsmak i munnen, stokk stive bein og hat i blikket. Jeg kunne gjerne trene noe annet, på treningssenter for eksempel, eller gå en skitur, men den der løpinga kunne noen andre drive på med. Jogging for meg var en sammenhengende løpetur i minst 3-5 km, og så fort som mulig. Gåing var utelukket, det var ikke å regne som trening.

Jeg husker jeg fikk et løpetips av Agnes, en venninne som jeg anså som en gal ekstremtrener. Hun drev nemlig og løp halvmaraton og maraton!

– Du må springa så sakte at du skjems! sa hun på sin Bømlo-dialekt.

Og det er det treningstipset jeg har hatt størst glede av.

Løping er noe av den mest effektive treningen du kan drive med. Det er vanskelig å finne noen annen treningsform som brenner flere kalorier enn løping, og der hjertemuskelen får kjørt seg mer. Grunnen er at du må bære og løfte din egen kroppsvekt for hvert steg du tar. Dermed blir det en stor jobb for muskler, skjelett, bindevev og sener. For hvert steg du løper, tar kroppen i mot støt på 2-3 ganger kroppsvekta di. Da er det ikke rart at det kan bli noen belastningsskader av løping.

Samtidig er det enkelt å få til, vi er alle fødte løpere. Du kan løpe når og hvor det passer for deg. Du får frisk luft og masse glede og energipåfyll . Og det koster ikke annet enn et par gode joggesko. Men du må tilpasse mengde og fart etter den formen du er i akkurat nå – ikke fjorårets, eller naboens form, eller den formen du skulle ønske du hadde.

Jeg løper sakte. I starten kunne mannen min gå ved siden av meg mens jeg løp, og likevel holde følge. Nå er jeg i ferd med å bli en sånn ekstremdame som Agnes. Jeg har økt gradvis på fra år til år fra korteste distansen på Holmenkollstafetten i 2009 (390 meter), via 5 kilometer hytteløp, 10 km sentrumsløpet til halvmaraton og til slutt helmaraton i Roma i fjor vår. Det hadde jeg aldri trodd selv.

Min metode for å komme i form og holde på den, har blitt å løpe sakte og gradvis øke på i antall minutt. I stedet for å telle antall kilometer jeg har løpt eller farten pr km, så teller jeg hvor mange minutt jeg løper, og øker det gradvis fra uke til uke. På denne måten får jeg trent opp utholdenhet, ikke bare kondis-messig, men også utholdenhet i muskler, sener og bindevev. Kroppen blir i stand til å holde på lenge og tåle mer. Og når jeg øker på litt etter litt, er det mindre fare for skader. Det blir som å bygge en grunnmur. Når den er solid tåler du mer trening.

Hva er sakte nok?

Det kommer selvfølgelig an på utgangspunktet du er i når du begynner å løpe. Er det veldig lenge siden du har jogget, eller du er i dårlig form, er GOGGING en genial trening. Veksle mellom GÅ – JOGG – GÅ – JOGG – i den kombinasjonen som passer for deg.

Pratetempo er en god målestokk for hvilken fart du bør ha. Du skal kunne holde en normal samtale uten å hive etter pusten. Klarer du ikke det når du løper, må du sette ned farten, eller gå litt. Da er pulsen for høy. Bruker du pulsklokke snakker vi her om intensitetssone 1-2 (ca 55-75% av maxpuls).

Og det er ikke amatørmessig å trene sakte. Til og med toppidrettsutøvere bruker kanskje tre fjerdedeler av treningstiden i sakte tempo.

Hold farten nede og motet oppe!

Mitt treningstips til alle som har lyst til å bruke kroppen og være i god form:

  • Legg inn EN rolig langtur hver uke som fast program.

  • 30-40 minutt er et godt utgangspunkt, og så kan du øke på i antall minutter etter hvert.

  • Få med litt styrketrening også en dag, så har du et godt basisprogram.

  • Og husk å gi deg selv skryt og anerkjennelse for god og proff trening!

Liker du litt fart og å bryne deg også, er du velkommen til å bli med på Heile deg Hoppla-treningene våre på Kjelsås hver mandag. Her er det både kondis- og styrketrening. En effektiv utetime i hyggelig lag!

 

Hurra for mamma!

27269

Mammarollen er fantastisk, det er det ingen tvil om. Men jammen krever det sin dame også! Det fulgte mange bekymringer med på kjøpet, gitt..

Å være mamma er mye av alt. Det er store mengder kos og glede, kjærlighet, omsorg, latter og moro og mye stolthet. Men også nok av bekymringer. Summen av bekymringer ser ut til å være konstant, og når noe er ok og under kontroll, kan du være ganske sikker på at det dukker opp noe nytt å bekymre seg for. Min mor bekymrer seg fortsatt over om jeg har det for travelt og tar vare på helsa, selv om det er snart 30 år siden jeg flyttet hjemmefra…

Jeg er så heldig å være mamma til to flotte barn, som nå er i tenårene. Jeg husker jeg syns det var slitsomt å være småbarnsmor, når ungene nesten fysisk var en del av meg – hang i puppen, satt på armen eller kveilet seg rundt beina mine. Våknet og gråt hver natt, vi måtte opp grytidlig og det var et styr med alt. Men da gikk det iallefall an å ta småtten under armen og dra! Putte dem til sengs og ha grei kontroll på både klær, hva de spiste, hvor mye søvn de fikk og om de gjorde leksene. Stort sett var mamma og pappa sitt ord lov, og vi var både snille og de beste.. Dessuten syns jeg det var ganske greit å finne informasjon og råd for utfordringer da. Småbarnsperioden skrives det om og snakkes om overalt, og gode råd finner du om du trenger det.

Storbarnsperioden, den kom litt brått på hos oss, altså. Og da var det ikke fullt så mye hjelp å få tak i

Men storbarnsperioden, den kom litt brått på hos oss. Jeg syns jeg maser og kjaser hele tida. Vi vil så gjerne alt godt for ungene våre.

Nok søvn – nå måååå du legge deg! Ikke lad telefonen på rommet! Ikke vær på nettet sent på kvelden! Du må helst få ni timers søvn. Ikke spis så mye drittmat, husk å spise en god frokost, har du tatt med nista? Du er jo aller finest uten sminke! Ikke ta Uggsene når det regner! Når gjør du leksene egentlig? Har du vært på trening? Må du se så mye på Netflix? Hvem skal dere til, og er foreldrene hjemme? Er det noen som drikker der? Mas, mas, mas… Det er vanskelig å vite når, og hvor mye kontroll du skal slippe opp.

Ungdommene er dessuten veldig forskjellige og fasiten finnes ikke. Det må jo skje gradvis og her er det også rom for mange diskusjoner og enkelte konfrontasjoner underveis.

Sist fredag hadde vi mammatreff i ungdomsskoleklassen til datteren vår. Flotte, oppegående og glade mammaer – alle sammen vil det aller beste for sin ungdom. Selv om vi har hatt barn i samme klasse i 1,5 år, kan vi få av navnene på foreldrene og vet ikke helt hvem som er hvem av ungdommene heller.

På barneskolen visste vi jo hvor alle bodde, hadde jevnlige mamma/pappa-treff, besøksgrupper og alt føltes veldig trygt og oversiktlig. På ungdomsskolen ble det aldri noe av, men det er egentlig nå vi trenger å ha dette nettverket – treffet var både hyggelig og nyttig. På mammatreffet ble det luftet bekymringer og utfordringer, men det kom fram mye positivt også. Og ungdommene er visst mer skikkelige og seriøse enn det vi var selv, når vi våger å ta en titt i bakspeilet!

Det er jammen ikke bare bare å leve midt i Prosjekt Perfekt – der de skal både være smarte, pene, sporty og populære. Samtidig som det er “full ombygging” både for kropp og det mentale.

Det er jammen ikke bare bare å leve midt i Prosjekt Perfekt – der de skal både være smarte, pene, sporty og populære

Som coach er jobben min å hjelpe andre til å se muligheter og løsninger på utfordringer. Fokuser på det positive, det du får til, og det du kan påvirke, pleier jeg å si. Men hvor lett er det i praksis? Jeg føler meg som en ganske dårlig coach på hjemmebane rett som det er.. Og at jeg ikke strekker til og gjør ting på feil måte. For streng, for ettergivende, ikke konsekvent nok, for mistenksom, eller bare helt FEIL!

Jeg øver på å finne det positive i situasjonene, og satser på at det jeg fokuserer på vil jeg få mer av. Når tenåringen endelig støvsuger etter tre dagers mas, øver jeg meg på å si “Takk for at du støvsugde, det var fint” i stedet for den giftige “Det var jammen på tide”. “Catch someone in doing something right” heter det. Jeg øver på å holde kritikeren og detektiven i meg ute av rommet hver gang jeg får innvilget pratetid. Og så øver jeg på å gi meg selv skryt og anerkjennelse for de gangene det funker. Det er jo så lett å bare se det du ikke får til og det som går skeis.

På søndag er det morsdag. Da jeg var liten skrev jeg samme morsdagkortet til mor hvert år, diktert av frøken: Kjære mor. I dag er det dagen din. I dag skal handa di kvila.

Kanskje du får et fint kort, noen søte ord eller en mamma-kopp. Men uansett så syns jeg at vi skal gi en gave til oss selv – anerkjennelse for alle mamma-tingene vi får til, og alt det vi gjør bra. Så kan vi øve oss på mer av det!

Til dere pappaer – dere er også flinke, men nå er det morsdag! Hurra for oss og jeg heier på oss.

Bytt side i sengen med partneren din, og se hva som skjer!

27425

Utfordre tankemønsteret ditt – det åpner for mer kreativitet, nye ideer og nye måter å se ting på.

Jeg liker å jogge lenge og langsomt, jeg kaller det for gogging. Går litt når det passer, gå – jogg – gå – jogg , og holder heller på lenge. Og da blir det lavere terskel for å gå ut og ta en tur. Jeg trenger ikke å være i superform først. Selv om det egentlig er skisesong, liker jeg aller best å bare jogge av gårde og ta det som det faller seg.

Her om dagen fikk jeg et godt tips: ta joggeturen langs venstresida av Maridalsvannet og se verden fra en annen kant! I den vanlige joggesesongen er tilgang til vannet stengt, men om vinteren er porten ved Sagadammen åpen. Det er en liten ”hemmelig” perle der langs vestsiden av vannet og åkrene. Ikke så hemmelig for hundefolket skjønte jeg på turen, men ren idyll innover var det.

Det å ta en annen vei, se ting fra en annen vinkel – er et godt verktøy innenfor mental trening. Vi har så mange faste spor og mønstre vi går i hver dag. Både tankemønstre og faste ting vi gjør som etter hvert blir vaner/uvaner, eller ”tradisjon” som noen liker å kalle det.

Har du fast plass rundt spisebordet hjemme? Sitter på samme plass med de samme folka i lunchen hver dag på jobb? Har funnet din mest effektive vei til jobben? Parkerer alltid på samme sted på Storosenteret? Ja da har du et fastlagt mønster. Mange trives aller best med å ha det forutsigbart og med faste rammer rundt seg. Det føles trygt og kjent. Men hva skjer om du utfordrer dette?

Test det ut med noen små forandringer og se hva som skjer..

På coachingkontoret mitt i Kjelsåsveien 114 har jeg to gode stoler hvor
coachingsamtalene foregår. I time nr to setter alle kundene seg automatisk i den stolen
de satt i første timen. Men det får de ikke lov til. Her bytter vi stol hver gang! Hvorfor det? Fordi det utfordrer de faste tankemønstrene, og åpner opp for helt nye tanker. Og dermed mer kreativitet, nye ideer, nye måter å se ting på – bokstavelig talt. Og da er det lettere å se nye muligheter på de utfordringene vi jobber med i coachingen.

Det høres enkelt ut, men det funker. Skal du ha en kreativ prosess på jobben, ikke sett dere i de samme møtelokalene som avdelingsmøtene holdes i, på de faste plassene. Gjør noe annet, gå ut, bytt lokale – og la tankene gå i nye baner. Det som skjer er at ny informasjon flyter mellom venstre og høyre hjernehalvdel, og nye ”koblinger” oppstår. Da utfordrer du hjernen og får koblet på underbevisstheten. I underbevisstheten får du tilgang på flere av ressursene dine.

Livet består av uendelig mange endringer, store og små. Å gjøre sånne små grep som å ta en annen vei, sette deg på en annen plass, gjøre noe nytt vil gjøre deg mer forberedt på å håndtere uforutsette ting.

Alt dette kom jeg på da jeg tok en ny vei på joggeturen min på søndag.

Klar for å være helt crazy? Bytt side i sengen med partneren din og se hva som skjer!

Jærbu på skiteknikk-kurs

27157

«Lærer du ikke noe, får du penga tilbake!»

Jeg bor i et skieldorado og har kjent på presset. Så en første gang for alt – en jærbuing på skikurs!

 

Skrevet for Nordre Aker Budstikke 28. jan 2016

Å være jærbu og bo midt i skieldoradoet Kjelsås er ikke bare bare. Nå har jeg kjent på presset en stund – om å bli litt mindre klønete på ski. Så jeg var klar for å utfordre komfortsonen og lære noe nytt.

Denne uka var jeg på mitt aller første skiteknikk-kurs – en første gang for alt.
Skiinstruktøren er skiveteran Kjellfrid Svare(60). Kjellfrid er også fysioterapeut hos Stadion Fysikalske, foredragsholder og instruktør i både ski og barmarkstrening.

Jeg fant Kjellfrids tilbud i heisen, på vei opp til fysioterapeuten, og spurte henne om hun trodde det var håp om å lære noe for en skiamatør fra Jæren.

– Lærer du ikke noe, så får du penga tilbake! svarte hun.

Så da troppet jeg opp i det splitter nye skianlegget på Linderudkollen, sammen med to andre damer. Først lærte vi tyngdeoverføring og å våge å stå og gli på en ski. Ingen staver, befalte Kjellfrid, så vi stavret rundt som en barnehage på skiskole – “dessverre” ingen bilder av det.

Etterhvert ble det dreis på sakene, og vi lærte oss dobbelttak med fraspark.

Stavtak – fraspark – stavtak – fraspark, ropte Kjellfrid.

Jeg fikk kjørt magemusklene skikkelig når vi lærte hvordan staking egentlig foregår:
Ikke neie, men bukke! Og, Inn med magen, krum ryggen og fram med hofta!

Til slutt skulle vi gjøre det som jeg trodde jeg kunne: vanlig diagonalgang.

Nei, nå vart det passgang att, ropte Kjellfrid stadig etter meg.

Heldigvis kom det litt oppmuntrende ros innimellom.

Nå er du inne på någgå!

Og beskjed om å øve og øve til neste gang. En skikkelig god treningsøkt blei det – kjenner jeg godt.

Kjellfrid får betalt, og nå kan kanskje jeg også gå til Kikut i fin stil snart, med tyngdeoverføring, gli på skia og skikkelig stavtak!

«Outside the comfort zone is where magic happens».
Kanskje jeg skal prøve meg på skøyting også…

Og kor får eg kjøpt motivasjon?

27044

Motivasjon – hvor får vi kjøpt det?

 

Januar er her, og mange er ambisiøse og motiverte for å få trent mye og enda mer enn før. Og det er bra med nyttårsforsetter, for det får flere i gang med fysisk aktivitet.

Men så begynner det ofte å butte litt i mot. Allerede i februar er det mye færre på treningssentrene.

Hva er det som gjør at vi faller tilbake til gamle vaner og ikke klarer å gjennomføre gode planer og forsetter?

Adferdsøkonom Daniel Kahnemann har en veldig interessant teori om hvor (lite) rasjonelt vi mennesket oppfører oss . Vi tror gjerne at vi handler bevisst og rasjonelt mesteparten av tiden, men sannheten er at veldig mange av beslutningene vi tar blir styrt av en ”autopilot.” Kunnskapen og hensikten kan være den aller beste, men så slår ”autopiloten” inn. Vi kommer ikke i gang, eller vi får ikke gjort det vi hadde tenkt.

Autopiloten virker automatisk og raskt, og involverer ikke viljekontroll eller rasjonelle tanker. Den gjør at vi tar beslutninger som krever liten eller ingen anstrengelse, og gir kortsiktig belønning – eller at vi unngår ubehag – her og nå!

Det er behagelig å bli liggende på sofaen. Da unngår vi ubehaget med å bli kald, sliten og svett. Vi slipper å dusje og å vaske håret akkurat i kveld. Kan spise når du vil uten å tenke på når det passer i forhold til trening.
Autopiloten lever i nuet, og skaffer oss kortsiktige fordeler. Men den kan være en stor hindring for å nå langsiktige mål, som å komme i god form, bli sterkere, få mer overskudd i hverdagen.

Så hvordan kan vi overstyre autopiloten?

Mitt tips nr 1 er å gjøre det VELDIG LETT å få til.

Altså legg lista lavt, så kan du heller overlevere, hvis det er en bra dag. Ikke tenk at du må løpe 1 time, eller at det må være perfekt trening. Gå deg en tur, og kjennes det bra, så kan du gogge litt (gå/jogg/gå/jogg). Litt fysisk aktivitet hver dag – det trenger både kroppen og hodet.
En liten aktivitet du får gjort er mye bedre enn en perfekt trening du ikke får gjort.
Og gi deg selv skryt og klapp på skulderen for det du får til! (ikke fokuser på det du ikke fikk gjort).

Andre ting som kan lure autopiloten:

  • Bli med i en treningsgruppe! Meld deg gjerne på sammen med en venn eller naboen. Da har du en liten forpliktelse, noen venter på deg, og du trener sammen med en gjeng. Vil spesielt anbefale treningsgruppa mi på Kjelsås, Hoppla trening! J (mandager 19.30)
  • Få noen faste treningskompiser og hjelp hverandre med å komme dere ut. Send sms: Bli med på en tur? Skitur i morgen?
  • Ta på deg treningsklær, f.eks lørdag morgen. Da blir det dumt å måtte ta dem av igjen uten å ha trent.
  • Legg treningene inn i kalenderen, planlegg noe aktivitet for hver dag. Litt er alltid bedre enn ingenting!
  • PREMIE: Aldri undervurder effekten av å få premie når du har nådd et mål, eller et delmål.

 

Mange sier til meg at de ikke er motivert, de venter på motivasjon til å komme i gang.

Men kanskje vi skal lure autopiloten og bare gjøre det, så vil motivasjonen forhåpentligvis følge med på kjøpet!

Eller som amerikanarane ville sagt det: Move your ass, and your mind will follow!

BRA NOK trening er bra!

DU bestemmer kva som er bra nok trening!

Kor svett må ein vera og kor langt må ein jogga for å kalla det trening? Kor perfekt skal det vera? Og kven bestemmer det?

Mange vil at treninga skal vera perfekt viss ein først skal trena. Fleire eg kjenner vil aldri koma på å kalla ein rask gåtur i nabolaget for trening. Nei, trening det er ein time på treningssenteret, eller minimum 5 km samanhengande løping i raskt tempo. Ein går ikkje på ski, ein trenar. Ikledd riktige treningsklær som skal vera skikkelig svette etterpå, og med alt det rette utstyret som ”trengs”.

Då blir det ein høg terskel å koma seg på trening. Mykje skal klaffa før ein drar på treningssenteret. Det treningspartiet eg likar skal vera akkurat då, eg må bestilla plass og det må passa inn i familien sin logistikk. For det tar fort to timar å ta ein tur på treningsssenteret, inkludert kjøring og parkering. Skal ein på SATS på Storo, så må ein jo ordna seg litt først og. Ikkje noko fett hår og utan mascara der, nei. Hmm, ”då passar det visst ikkje heilt i dag”.

Og 5 km samanhengande løping i god fart, det klarte eg sist eg var i god form – så det er det minste eg kan forventa av meg sjølv. Så prøver ein på det, sjølv om det er to år sidan sist, og kjem heim med blodsmak i munnen og har nesten klart det etter ein halvtimes tid med sjølvpining og hat. Då blir det éin tur til, kanskje to, så er det prosjektet dødt.

 Kvifor legg vi lista så høgt for oss sjølv? Og kven er det som bestemmer kva som er definisjonen på trening? Kan ein ikkje bare ta på seg skoa og ta seg ein tur?

Eg har sjølv vore ein antitrenar i mange år. Særleg etter at eg flytta til Kjelsås. Nordre Aker er fullt av ekstremt spreke folk over alt. Eg syns det var latterleg når folk i full treningsmundur, leverte ungane i barnehagen, for så å springa eller sykla til jobben.

Men etter litt trendpress (eg følger jo med i tiden) vart eg støttemedlem på Sats, eller var det Elixia? (hugsar ikkje, det var så sjeldant).  Min antihaldning var ein slags protest mot treningsfantastane. Til og med mannen min dreiv og sprang i tide og utide! Nå i ettertidpåklokskapens lys ser eg jo at den som måtte betala for protesten med dårlig form og helse var meg sjølv. Det blir litt som å smugrøyka for foreldrene dine når du har passert 40 år, som eit slags forlenga ungdomsopprør. Lurer bare deg sjølv..

For nokre år sidan fekk eg ein kronisk sjukdom, og opplevde å vera i skikkeleg dårleg form. Det var ikkje bare på grunn av sjukdommen. Legane anbefalte sterkt å begynna å trena. Så det begynte eg med, utan nokon annan motivasjon enn at det burde eg, sidan legen sa det.

Men kva skulle eg trena, eg som var i så dårleg form? Eg begynte med å veksla mellom å gå og jogga. Eg måtte bare sjå bort frå at det eg dreiv med sikkert ikkje kom inn under definisjonen trening. Men eg kom i gang. Sette min egen definisjon, og la lista lågt. Og jobba med å fokusera på det eg fekk til, og ikkje på det eg ikkje fekk gjort.

Eg las om at intervalltrening var oppskrifta for å få opp formen litt fort, og starta Intervalklubben Hoppla saman med ein gjeng andre Kjelsås-damer. Då vart det jammen både effektivt og sosialt! Grusomt hyggelig trening kalla me det. Og etterpå har det i grunnen bare balla på seg. For fem år sidan sprang eg Sentrumsløpet for første gong – ein utrulig opplevelse for ein antijoggar, og nå har Intervallklubben Hoppla blitt til MEIR trening Kjelsås, med meg som trenar! Men det aller beste med å vera i god form oppdaga eg, er at eg kjenner meg sterk og ovanpå! Det er god motivasjon!

Nå jobbar eg som coach i selskapet Heile deg, der me fokuserer på heilheita mellom det fysiske og mentale. Kor viktig det er å vera i fysisk form for å ha mentalt overskudd og krefter til å handtera alle utfordringane som kjem trillande gjennom livet.

Eg har mange kundar som ikkje har tid eller ork til å begynna å trena. Eg observerer at det oftast gjeld damer, som seier at dei ikkje har mulighet til å prioritera eigentrening, midt i tidsklemma. Mennene får det som regel til, om dei vil.Då seier eg at det er du som bestemmer kva som er trening for deg. Gjer det lett å få til, og begynn å heie på deg sjølv for kvart einaste minutt med fysisk aktivitet du får til.

Litt er alltid bedre enn ingenting. Det må ikkje vera perfekt for å vera bra for deg.

Trening og fysisk aktivitet er ikkje eit prosjekt, eller noko ein kan velga vekk eller venta med til ungane blir store. I følge Helsedirektoratet si anbefaling trengs det ”30 minutt med fysisk aktivitet av moderat til høg intensitet hver dag”, året rundt for å halda vedlike kroppen og helsa.. Og ”Aktiviteten kan deles opp i bolker på minst 10 minutters varighet.”

Så mi utfordring til deg er; ikkje vent til det passer perfekt for å få gjort den perfekte treninga. Du bestemmer kva som er trening for deg og kor di list skal ligga.

Den perfekte treninga er den du faktisk får gjort! 

Og har du lyst til å prøva deg på ein morsom utfordring, så bli med og tren 100 dagar på rad i  i treningsgruppa Hundredagersutfordringen på Facebook

Gammal vane: god å venda!

good-habits-and-manners

Det er mange ting ein veit det er lurt å gjera. Legga seg i rimeleg tid. Eta minst 5 frukt og grønt om dagen. Pusta med magen. Og trena. Ikkje minst det!

Hadde det ikkje vore utruleg greit at det bare gjekk automatikk i det, at det var like lett og naturlig å trena som å pussa tennene og ta ein dusj kvar dag? Eg har funne min metode:  Hundredagersutfordringen får trening til å bli ein vane!

Ein vane er ein handling eller aktivitet du gjer så ofte at den blir programmert inn i kvardagen og handlingsmønsteret ditt. Du utfører den heilt automatisk og du vil ha problem med å la vera å utføra den. Vanar kan vera ein svært positiv ting, for det frigjer hjernekapasitet til det som krever meir fokus.  Men ikkje alle vanar er like hensiktsmessige. Visst nok er opp mot 90% av handlingane våre gode/dårlege gamle vanar. Snakk om autopilot!

Det er forska ein del på kor lang tid det tar å bytta ut ein vane eller skapa ein ny. Dei fleste snakkar om mellom 21 dagar og 3 månadar. Då er Hundredagersutfordringen midt i blinken! Veldig mange av dei som har vore med på ein runde seier at nå er dei hekta på fysisk aktivitet kvar dag, og hiv seg med på ein runde til!

Korleis skjer det? Og korleis kan ein klara å halda motivasjonen oppe?

Her er nokon gode tips når det gjeld å skapa ein ny god vane:

  1. Tidsbegrens vanen – her er det 100 dagar det er snakk om. Målet er i sikte.
  2. Gjer det lett å få til: I Hundredagersutfordringen er det du sjølv som definerer kva som er trening for deg. Men det skal vera noko slag av FYSISK AKTIVITET kvar dag.
  3. Ikkje start for hardt ut, det må gjerne kjennast ”for lett” i starten.
  4. Forpliktelse: er du med på Hundredagersutfordringen trenger du ikkje lura på om du skal trena i dag eller i morgon eller på fredag. Det er kvar dag.
  5. Få med deg andre og del erfaringar. I Facebook-gruppa vår Hundredagersutfordringen er det ein heil gjeng som held på med det same, som heier og støtter deg og gir egne gode tips.
  6. Før oversikt over korleis du ligg an. Så kan du rapportera til Facebook-gruppa når det passar deg, f.eks ”Dag 57/100: kveldstur i nabolaget med venninne: 45 minutt rask gange”.
  7. Belønning: Sett opp delmål, f.eks 30 dagar, 50 dagar, 100 dagar og belønn deg sjølv med premie!
  8. Få støtte frå omgivelsane: fortell om mål og delmål og kva du får til både til familie og venner og på Facebook/Instagram.. Virker både forpliktande og motiverande.

notattreningsdagbok
Utdrag frå treningsdagboka mi, posta på Hundredagersutfordringen.

Tilbakemeldingane eg får frå deltakarane i Hundredagersutfordringen er at det å ”tvinga seg”  til å gjera noko fysisk aktivt kvar dag, gjer at du blir kreativ og finn muligheter sjølv når programmet er stramt eller helsa skrantar litt. Det blir lett å få til fordi treninga blir sett i system.

Trening har på ingen måte vore nokon vane i mitt liv tidlegare. Det har vore temmeleg sporadisk inntil for ca 3 år sidan. Nå er eg på min Hundredagersutfordring nr tre, og går for 365/365!

MÅ HA DET. BARE MÅ HA DET!

sterkmedyngvar
“BERRE GJER DA” seier Yngvar Andersen i Meir Trening.

Vil du vera med og laga ein god vane? Velkommen i Hundredagersutfordringen!

Her er linken : https://www.facebook.com/groups/195549967285838/?fref=ts

100isand
Hurra 100 i boks! Fotograf: Anne i Hundredagersutfordringen.

NB NB: Hundredagersutfordringen seier at du skal trena kvar dag. Du skal sjølvsagt ikkje trena intensivt og hardt 100 dagar på rad. Det er veldig viktig å restituera og henta seg inn igjen etter ei hard økt. Men då kan du gå ein tur, slå plenen, gjera husarbeid, lett yoga – altså fysisk aktivitet med litt lågare intensitet neste dag.

Og har du høg feber eller svært dårleg allmenntilstand skal du sjølvsagt ikkje trena.
Litt sjuk/skada: Kjenn etter og vær kreativ for å finna noko fysisk aktivitet du kan få til.

Svømma med delfinar? JA til meir moro og fanteri!

delfinbilde
Her er eg med min nye dansepartnar.

Kva skjedde? Eg har vannskrekk og gjer egentlig ikkje slike ting. Eg er jo ei fornuftig dame på mange-og-førti. Ei hønemor som skyr all risiko, og som ikkje driv og sløsar verken med tid eller pengar.

Ja det er eg. Eller det VAR eg. For nå har eg funne ut at eg vil ha min del av moroa!

Mottoet mitt for i år er Meir Moro og fanteri! 

Kva er det som gjer at me jenter blir så fornuftige og KJEDELIGE med åra? Det er liksom mennene, guttane som driv med lek og ufornuftige ting. Eg høyrer om ”gutte”turar (vaksne familiefedre altså) som reiser på helikopter-skiing, luftballongtur, toppturar, Ferrari-kjøring på bane.. Kva gjer me damene på ”jente”-tur? Shop till you drop, så klart. SPA… med massasje og forpleining på minimalistiske hotell. Snakkar om ungane våre, og om våre ”barnslige” menn.

Alt det er jo deilig og avslappande. Me kan stressa ned, unna oss litt luksus. Men – Eg er litt lei.. Eg vil ha MORO FOR MOR!

Kanskje tenker du nå at dei der greiene der, det er ikkje noko for meg. Eg kan leva heilt fint utan slike tåpelige risikable ting. Eg treng ikkje å utfordra meg sjølv, eg har ikkje det behovet. Sånn har eg tenkt lenge. Eg har begrunna det med fornuft, risikoaversjon, og ikkje bruka pengar på unyttige ting. Men det ligg og mykje komfort i det å ikkje prøva noko nytt.

vossluft
I lufta på VossVind.

I haust var me ein heil vennegjeng på tur til Voss. Eit av innslaga var å fly i vindtunnellen på Voss Vind (det var nemlig ”guttar” og med på turen). Eg hadde sjølvsagt ikkje meldt meg på. Det var ganske dyrt, og eg syns det såg skummelt ut. ”Det der treng eg ikkje å utsetta meg for”, tenkte eg.

Då me kom inn, vart eg kraftig utfordra av den tøffaste Pippi-venninna mi: “Klart du må bli med! Kom igjen, Astrid! “Og då bestemte eg meg for ”HELL YEAH!”.

Eg var LANGT utanfor komfortsonen min. Kvilepuls på 150. Måtte jobba med å pusta rolig.

Heldigvis var det ein veldig flink (og kjekk) instruktør som haldt stødig blikk-kontakt heile tida i dei 2 x 2 minutta eg var i lufta. Og gjett korleis det kjendest etterpå?

FANTASTISK! Snakk om å vera HØG – bokstaveleg talt!

 

Med denne opplevelsen friskt i minne, var det (ganske) lett å la seg overbevisa av dotter mi om at eg og MÅTTE  vera med og svømma med delfinar då me var i Mexico på juleferie. Men eg var redd for å få hovet under vatn – utan naseklype og med hendene fulle av delfin.. Så bestemte eg meg for å gå skikkelig for det – med alle sansar på! Det vart ein skikkelig sanseopplevelse. Syn: Glinsande vakre og blågrå delfinar. Lyd: havet rett bak oss og plystrelydane til delfinane. Lukt: småsild i bøtter. Smak: saltvatn. Følelse: silkemjuk, glatt og kjølig delfinhud – og ikkje minst følelsen av skrekk som gjekk over til rein fryd!

Yes. I did it!

Nå er eg i gang, tenker eg. Kva skal eg finna på av meir moro dette året? Har du noko å anbefala?

images

Det er utanfor komfortsona at magien skjer, heiter det. Det er der du utviklar deg og kan veksa. Det å utvida grensene for vår egen komfortsone gjer at vi opplever mestring. Målet er ikkje å ha det ukomfortabelt for ein kvar pris, men å få eit større område me føler oss trygge og komfortable innanfor.

Me har godt av å utfordra oss sjølv. Ja til meir moro for mor – og for far og!
Blir du  med?

 

Moroogfanteri
Maleri frå årets strategisamling..