Heile Deg Coaching

Alle blogginnlegg

Ikke spør meg om tida

Er det en dårlig prestasjon å bruke 1,5 time på å løpe en mil? Er det latterlig å bruke fem timer på maraton?

På lørdag løper jeg Sentrumsløpet. Men ikke spør meg om tida!

Det er gøy å være med på løp. For meg er det super motivasjon for å få til å løpe og trene jevnt og trutt. Og så er det noe helt eget med stemningen, og deltagermedalje smaker like godt hver gang! Men så var det det med tida. Vi har ikke før kommet i mål før
spørsmålet kommer: Hvordan gikk det? Hva sprang du på?

Jeg løp Sentrumsløpet for første gang i 2010. Det var vel faktisk mitt første ordentlige løp. DEN følelsen å løpe i mål! 10 – TI! – KILOMETER liksom! Vi var en hel gjeng som løp sammen, og på kvelden var vi ute og feira med sushi og øl – høye og mørke alle mann!

For meg var det en stor seier. Tre år tidligere fikk jeg diagnosen MS. Den sykdommen er det ikke mye å få gjort noe med, så etter en laber og sjokkskadd fase, forsto jeg omsider at jeg i alle fall ikke kom til å bli friskere av å være i dårlig form. Så sykdommen fikk meg i gang – og etter hvert ble jeg med på det hårete målet å løpe et 10 km løp.

Ikke var jeg glad i konkurranser, og jeg hadde aldri løpt så langt som 10 km før jeg ble syk heller. Men i god 40 årskrise-stil, fikk jeg raskt blod på tann. Året etter løp jeg fem løp, til og med det litt sære Tunnelløpet i Oslo, før den nye Operatunnellen ble åpnet for trafikk. Og så har det i grunnen ballet på seg. Nå løper jeg ikke lenger fordi legen sier det, men fordi det gir meg masse overskudd og glede.

Men etter alle løp kommer spørsmålet om TID! Ja, hva sprang du på? Gikk det bra? Hva ble tida? Og det er greit det, for jeg er alltid stolt over å ha løpt og gjennomført. Men det som er rart, er at det nesten blir sett på som litt komisk å løpe på en ”dårlig” tid.

I Oslo Maraton i fjor hørte jeg at speakerne/kommentatorene kalte det siste feltet på halvmaraton for skilpadder. Og ser du på London Maraton eller et annet stort løp der f.eks EuroSport dekker løpet, så harseleres det over mosjonistene – hvis de i det hele tatt blir nevnt. Det er et enormt fokus på proffene og vinnerne. Og å ”supermosjonistene” som trener som toppidrettutøvere.

Å delta på løp og bruke lang tid er nesten like latterlig dårlig som damefotball. Er det en dårlig prestasjon å bruke 1,5 time på å løpe en mil? Er det latterlig å bruke fem timer på maraton? Det er langt fra pallplass, men det kan være mer enn raskt nok for den som løper! Og det kan være en like stor prestasjon som han som nådde målet sitt om tre timer.

Å melde seg på et løp, trene målbevisst fram til løpet, og så å gjennomføre det er jo faktisk utrolig bra. Alle har rett på anerkjennelse for sin innsats, sitt løp – uansett hvor langt unna de er supermosjonistene og proffene.

LES OGSÅ: Synes du det er et ork å jogge, løper du sannsynligvis for fort!

I fjor var jeg med en 50 kule damer fra FemiRoma og løp Roma Maraton. Arrangøren av løpet har satt en maxtid på sju timer. En gjeng fra Østfold hadde gjennomført en stor
livsstilsendring det siste året, og var med på sitt første løp noensinne. De hadde som mål å GÅ alle de 42 kilometrene. Det klarte de med noen få minutters margin. Det er litt av en bragd! Du må gå veldig raskt, veldig lenge! Prøv selv å gå i 6 km/t i 7 timer!

Så det er ikke latterlig eller komisk, det er megabra! Når det blir så mye fokus på tid, bidrar det til å øke terskelen for mange å være med på løp, og det er synd! På grunn av tidsfokuset er det mange som lar være å melde seg på fordi de er redd for å ikke løpe fort nok til å slå egen pers, eller å slå kompisen/kollegaen/hyttenaboen. Eller så bryter de underveis fordi de ser at tida blir for dårlig..

Tilpass treningen etter livet. Ikke omvendt, å tilpasse livet etter treningen.

Jeg sikter inn på ”godt nok”-tida. Godt nok etter forholdene. Godt nok i forhold til hvor mye jeg har fått trent, om jeg har vært syk, hatt det travelt, hatt andre utfordringer i hverdagen. Jeg pleier å si at man må tilpasse treningen etter livet. Ikke tilpasse livet etter treningen.

”Uansett hvor sakte du løper så knuser du alle som ligger på sofaen”.

Er du fysisk aktiv, og til og med våger å delta på løp og konkurranser så er du en vinner! Gi deg selv en skikkelig klapp på skulderen, skryt og premie!

Men enten du løper eller ikke – ikke spør andre om tida, om de ikke sier det selv. Spør gjerne hvordan det gikk og hvordan det føltes. Gi skryt fordi det er sterkt å gjennomføre.

Det er bra for både fysisk og mental helse å sette seg et mål, forberede seg og gjennomføre.
Og så er det gøy! Blir du med? Sentrumsløpet på lørdag, så er det Holmenkollstafetten neste!

Liker du litt fart og å bryne deg også, er du velkommen til å bli med på Heile deg Hoppla-treningene våre på Kjelsås hver mandag. Her er det både kondis- og styrketrening. En effektiv utetime i hyggelig lag!

Treninger og nivåer

Nivå 1:

En kom i gang-gruppe for deg som ikke har trent på en stund.

Nivå 2:

For deg som er litt trent

Nivå 3:

For deg som har trent en stund

Drop-in timer:

Passer for alle nivåer, du kan gå eller løpe i trappa og tilpasse til egen form.

Vil du vite mer ?

Du kan lese mer om våre treninger, tidspunkter og priser ved å klikke her!

Foredrag

Motivasjon, hvor får jeg kjøpt det?

Foredrag om motivasjon – spesielt rettet mot livsstilsendring, trening og kosthold.
Hvordan kan jeg trene med glede?

Hvordan få til varig, indre motivasjon. 

  • Ville det. Vite det. Men gjøre det??
  • Hva er motivasjon – og hvordan kan jeg påvirke det?
  • Hvordan skal jeg komme i gang?
  • Hva vil det gi meg?

Finn din egen drivkraft og motivasjon.
Hindringer og unnskyldninger – og smarte tips og verktøy for å komme rundt dem!

Hvordan leve et aktivt liv med kronisk sykdom

Sterkt hode. Sterk kropp. Hvordan kombinere fysisk og mental trening for å mestre sykdom og andre utfordringer.

Motivasjon til et aktivt liv

Fysisk aktivitet og overskudd til livet.

Sterk kropp. Sterkt hode.
Et foredrag om treningsglede og overskudd til hverdagen.

Endelig VÅR og joggesko! Men pass på å ikke bli for ivrig!

Kroppen trenger å gradvis venne seg til å løpe igjen.

Det er bare å finne frem joggeskoene, løpesesongen er i gang! Foto: ASTRID MOE EIKREM

Endelig ser det ut som om våren får fotfeste her i Nordre Aker også, og det har virkelig blitt fart på snøsmeltinga.

Her på Kjelsås bor det mange skientusiaster som gjerne vil ha snø og skiføre til langt ut i april. De er kanskje ikke like fornøyd som meg – som elsker å jogge på snøfrie stier og bare asfaltveier.

Våren kikker fram også i blomsterbedene. Foto: Astrid Moe Eikrem

Vi i Hoppla utetreningsgruppe har jo holdt det gående hele vinteren med løping. Ikke bare-bare, men det går så vidt. Med vårt faste følge: piggsko og brodder. Hver mandag før Hoppla-trening har jeg vært ute på befaring, hvor er det minst is, snø, brøytekanter og slushete salt-snø?

Jeg har funnet ut at Teknisk Museum har en veldig ivrig vaktmester som bøyter nøye og raskt etter hvert snøfall, så det har ofte vært løsningen i vinter. Perfekt for intervalløping med både bakker, trapp og en stor parkeringsplass bak museet. Korte distanser og høy puls kan vi få til også om vinteren.

Jeg husker fra jeg var liten den kriblende, gode følelsen når vi kom hjem fra påskeferie og kunne ta på småskoa igjen. Kanskje jeg husker feil, siden jeg kommer fra Jæren var det kanskje heller etter vinterferien småskoa kom fram, men følelsen husker jeg iallfall. Ut og hoppe tau, hoppe strikk, løpe, leke boksen gå.

Astrid Moe Eikrem.

Astrid Moe Eikrem.

Nå er det joggeskoa som får fram den kriblende vårfølelsen. Ut å løpe! Komme i løpeform igjen, løpe langt og lenge. Ut og bruke alle sanser, lukte, se og høre. Å være ute i naturen er også god trening for hode og sinn, det gir ro og overskudd, energi og velvære.

Fra kontorvinduet mitt i Kjelsåsveien ser jeg at det blir flere og flere ute og løper. Kanskje de skal løpe Sentrumsløpet i slutten av april?

Men det er en viktig ting: Ikke bli for ivrig! Da har det lett for å komme skader og vondter, og de kommer fort. Kroppen trenger å gradvis venne seg til å løpe igjen.

Å jogge er jo så greit og praktisk, trenger ikke å planlegge noen ting, bare ta på skoa og ta en tur. Men samtidig er det en av de mest fysisk belastende treningsformene. Du bærer hele vekta di når du løper, og hver gang du setter foten i bakken belaster du skjelettet og kroppen med et støt som er opptil tre ganger kroppsvekta di.

Det betyr ikke at løping ikke er bra, man må bare besinne seg og ta det litt rolig i starten, la kroppen tilpasse seg gradvis. Kroppen har en fantastisk evne til å tilpasse seg den belastningen den blir utsatt for, men blir belastningen for stor, og uten nok tid til hvile og reparasjon, kan det bli belastningsskader.

Jeg pleier å sammenligne med hvordan man kan plante en spire og få den til å bli en sterk og sunn plante. Du setter spiren i jorda, og passer godt på å vanne. Men vanner du for mye, vil spiren drukne og dø. Vanner du for lite blir den puslete og svak. Du må finne en måte å vanne på som gjør at den vokser seg sakte men sikkert til et kraftig tre som tåler både vær og vind.

Det samme kan du tenke om løping. Start forsiktig når det er lenge siden sist. Følg med, tåler du belastningen? Da kan du øke litt. Kanskje du må la det tørke litt noen dager, før du vanner igjen. Kanskje du bør variere litt på hvor spiren står – sol, vind. På samme måte bør du variere hvilket underlag du løper på, hvor langt og hvor fort du løper.

Det er veldig fort gjort å få skader når man starter opp med noe som man ikke har gjort på en stund. For joggere er det ofte knær, akilles, beinhinner – forside legg – og hoftene som lager problemer. Ikke noe er så kjedelig som å få flere ukers ufrivillig avbrekk når man er godt i gang med å komme i god løpeform.

For å unngå dette er det viktig å ha riktig progresjon og heller starte for forsiktig. Det er lurt å ikke løpe «all in» med en gang. Og ikke glem styrketrening. Er du sterk i kjernemuskulaturen er det mye enklere å holde en riktig kroppsholdning når du løper.

Fram med brystet, opp med blikket – og da kommer også hofta fram. Er du sterk i kjernemuskulaturen faller du ikke så lett nedpå i hofta, det kan motvirke mye vondter og skader. Og det er ikke bare tull med «bootylicious»-treningen og rumpefokuset til ungdommen. Rumpa er kroppens største muskel, og er viktig å holde sterk, ikke bare for å få sprettrumpe.

En sterk rumpemuskulatur hjelper deg til et bedre fraspark når du går og løper, og den hjelper deg til en bedre holdning og gir mindre belastning for ryggen. Mitt forslag til to enkle og gode styrkeøvelser for deg som vil ut og løpe: Gående utfall for rumpe og lår, og dynamisk planke for kjernemuskulatur. For eksempel stå i planke, gjør liten bevegelse ut til siden med ett og ett bein.

Våren er her, det er bare å komme seg ut på våryre bein. Enten du går, gogger, jogger eller løper – så gjør du noe bra for både kroppen og toppen med å komme deg ut og i bevegelse.

Astrid Moe Eikrem er personlig trener og coach i firmaet Heile deg coaching og trening. Hun driver Hoppla utetreningsgrupper på Kjelsås.

50 men ikke ferdig.. Feirer med New York Marathon!

30326

I november 2016 feiret jeg 50-års jubileum foran to millioner mennesker
Men det var også et annet jubileum – det var 10 år siden jeg fikk MS. Jeg la helt om livsstilen og «feiret» med å løpe New York Marathon.

I august fylte jeg 50 år. En dato jeg hadde gruet meg til lenge. 50 liksom! Vi er blant de eldste i omgangskretsen vår, så vi er først ute med å komme «i 50 – 60-årene». Som vi nå humoristisk blir omtalt som. Alternativet er verre sier vi – dermed innforstått: 50 er ganske ille..?

Men det ble en fantastisk femtiårsdag. Feiring fra morgen til kveld med familie og gode venner. Frokostgjester på sengekanten. Bading og pikniklunch ved Akerselva og selskap på terrassen til langt på kveld. Slett ingen skrekkens dag altså, og jeg er veldig takknemlig for å ha blitt gjort så stas på!

I år «feirer» jeg også et annet jubileum. Nå til jul er det 10 år siden jeg fikk diagnosen MS – multippel sklerose.

Jeg har vært veldig heldig, siden sykdommen har holdt seg ganske rolig de siste årene, etter en litt bratt start. Og jeg har funnet min medisin i en sunnere livsstil og med en mindre stressende jobb. Og ikke minst løping! Jeg har fått dilla på løping de siste årene. Beste treningen synes jeg. Å løpe laaaangt og saaaakte i skogen eller langs elva. Kan gjøres når det passer, og uten for mye planlegging. Løpedilla har fått meg til å melde meg på forskjellige mosjonsløp, og i fjor løp jeg en hel maraton for første gang, i Roma. #denføleselsen..

I år feirer jeg 50 år og 10 års jubileet med alle maratoners mor: New York Marathon søndag 6. november. Det er ca 50.000 løpere fra hele verden, og jeg har hørt masse historier om at hele byen er på beina og står og heier langs løypa.

 

Kvelden før avreise. FOTO: PRIVAT

To millioner tilskuere! Jeg skal løpe i en t-skjorte med et stort norsk flagg og med NORWAY over hele ryggen. New Yorkere elsker nordmenn på maraton sies det. Kanskje fordi Grete Waitz har vunnet løpet hele ni ganger? Løpet arrangeres i år for 46. gang. Det er 150.000 søkere hvert år, men bare ca 50.000 får plass. Du kan være heldig å få en plass gjennom et lotterisystem, ellers må du kjøpe en pakkeløsing via et sportsreise- eller eventbyrå.

Løpet på 42,2 km starter på Staten Island, og går gjennom de fem bydelene Staten Island, Brooklyn, Queens, the Bronx og i mål i Central Park på Manhattan.

Nå er det kun kort tid til avreise, og jeg begynner å kjenne på nervene. Jeg gruer meg også. Har jeg løpt nok? Har jeg ladet opp riktig? Hvor,dan går det i forhold til jetlag? Men jeg gleder meg jo enda mer til stemningen, og liv og røre i en fantastisk by. Hele byen er preget av løpefesten i flere dager, og her er det påkrevd å beholde medaljen rundt halsen – hvor du enn går i dagene etter løpet.

Nylig ble det gjort en undersøkelse blant 800 maratonløpere, og forskningen viser at løping er 51% psykologi. Altså hvordan du tenker om løpet og hvordan du håndterer utfordringen mentalt. Da er det bra å ha mental trening som jobb!

Jeg har laget meg noen mentale verktøy for løpet. De kan komme godt med, for 51% av et maratonløp psykologisk sies det.

  1. Del opp løpet i «spiselige» biter. Jeg har forberedt maratonen med å løpe åtte 5-kilometre. Med en liten pause hver femte kilometer. Drakk og spiste mens jeg nullstilte for en ny 5-km. Bare noen sekunder, men det virket.
  2. Jeg visualiserer løpet i forkant. Går gjennom løypa. Ser for meg hva som skal skje, og at jeg skal krysse målstreken med smil og armene over hodet.

3. Men jeg må også forutse at det kan komme trøbbel underveis, og tenke ut hva jeg skal gjøre da.

4. Viktig med en meny av positive ting jeg kan si til meg selv: Jeg er frisk og sterk og sprek. Jeg er godt trent. Dette går lett. Jeg er utholdende og skadefri. Kroppen min tåler dette godt.

5. Løpet må også settes i en større sammenheng, det gjør det enda mer meningsfylt. Jeg løper fordi jeg kan løpe, og er takknemlig for å være frisk til å løpe.

I Roma røyna det aller mest på etter 40 km. Da jeg bare hadde 2,2 km igjen. Jeg gikk helt tom, og lurte på hva i all verden jeg drev med. Jeg kunne liksågodt bryte løpet!

6. Heldigvis gjorde jeg ikke det, og denne gangen har jeg en strategi for den siste delen av løpet: Det er ca like langt som hjemmefra til Storokrysset. Og det er jo bare nedoverbakke! Det klarer jeg fint!

Gjennomsnittstid for løpet er 4 timer og 35 minutter! Gjennomsnitt for menn og kvinner altså. Da kan jeg jo si dette til meg selv også mens jeg løper: Jeg er rask! 

Uansett hva resultatet blir: Jeg gleder meg til feiring! 50, men på ingen måte ferdig.

Er du god på å finne fem feil over alt?

Da jeg var liten likte jeg veldig godt å kaste meg over Finn fem feil- oppgavene i Donaldbladene, og der jeg kunne finne sånne. Jeg var en hai på å finne feilene! Og jeg tror ikke jeg er alene om det.

Innholdet i denne bloggen er hentet fra foredraget mitt: Finn Fem Feil – eller skal vi det?

Jeg er utdannet økonom, og har alltid tenkt at det å være analytisk, kritisk og opptatt av å finne forbedringspotensial er en bra ting. Et kvalitetstegn faktisk.

Men det jammen ikke bare økonomer, revisorer og jurister som leter etter feil. Vi gjør det alle sammen – nesten hele tiden!

 

Her en dag var jeg på restaurant sammen med min lille niese på fire år. Hun gledet seg, for hun hadde fått velge akkurat det hun ville ha på menyen: fiskepinner og pommes frites. Når servitøren setter fatet foran henne, sperrer hun opp øynene – peker og sier høyt: Jeg vil ikke ha DET! Det hadde nemlig kommet med et salatblad på tallerkenen! Vi får fjernet den grusomme grønne saken, og alt er bra igjen.

Men: Det er utrolig hvor mye det som er feil overskygger det riktige. Hun så ikke verken pommes frites eller fiskepinnene, kun det hun ikke liker. Så det ser ut som vår kritiske virksomhet begynner tidlig!

 

Jeg oppdaget det samme med meg selv på et foredrag jeg hørte på for kort tid siden. Foredragsholderen hadde nemlig bedt om å få en overhead projector, og brukte plastfoiler som hun la på manuelt for å holde foredraget sitt. Jeg trodde først at det var en spøk, en del av en morsom innledning. Men hun fortsatte med de håndskrevne plastfoilene gjennom hele foredraget, blafret og bladde, og la på feil vei.

Jeg må innrømme at jeg ikke fikk med meg ett ord av det hun sa de første 5 minuttene. Hjernen min sa FEIL, FEIL, FEIL. GAMMELDAGS, LATTERLIG, PINLIG og overdøvet alt annet.

28350

Foredraget var faktisk veldig bra når jeg klarte å fokusere på det jeg skulle. Disse egenskapene med å avdekke risiko og avvik, finne forbedringspotensial og feil kan være veldig bra å ha i jobbsammenheng. Men ikke hele tiden.

 

Som coach er det mitt oppdrag å hjelpe kunden til å se muligheter og potensial. Vi fokuserer på hva som fungerer og er riktig for han – og dermed bli enda bedre på det han er god på.

En kunde fortalte meg en dag at hun vurderte å si opp jobben sin, selv om hun elsket både arbeidsoppgavene og bedriften hun hadde vært i i flere år. Hun hadde fått ny sjef, en FEIL-sjef. Han mente han gjorde en god og viktig jobb ved å påpeke alt hun gjorde feil, og som hun kunne forbedre seg på. Tre feil var hans greie. Leverte hun en rapport eller holdt en presentasjon, fant han alltid tre ting som ikke var bra. Til slutt følte hun at alt ved henne var feil, og at hun ikke fikk til noe lenger.

Det skal faktisk seks positive tilbakemeldinger til for å oppveie en negativ. Det kan virke som en god ide å rette på feil, og gi tilbakemelding om ting som kan bli bedre. Men vi gjør feil hele tiden, alle sammen. Og det vi fokuserer på får vi mer av.

 

Leter du etter feil, så finner du dem. Vi er eksperter på å finne feil og mangler hos oss selv. Og det er ikke grenser for hvor mye feil og mangler det er rundt oss på alle kanter hvis du virkelig tar på de kritiske brillene. Men når du kjenner etter, – blir du glad over å finne feil og mangler i alle situasjoner, og ved alle personer du omgås med eller møter?

 

Gjør skadefryd og «jeg har rett», «min metode er best» noe positivt for deg eller omgivelsene dine? Eller gjør det noe bra for deg om du hele tiden fokuserer på det du gjør feil? Nei, det skaper verken tillit, pågangsmot, selvfølelse eller romslighet – som er nødvendig for vekst og trivsel. Men de aller fleste av oss er skrudd sammen slik, eller har blitt preget av at det er aksepterte tankemåter i samfunnet. Det har blitt et fast tankemønster.

Her må det skikkelig mental styrketrening til.

For å bytte og endre et fast tankemønster er det ikke nok å si ”tenk positivt”. Hjernen er som en muskel, og her må det skikkelig mental styrketrening til. Du må altså trene hjernen over i mer positive spor. Det mentale verktøyet jeg bruker aller mest, både for egen del og i coachingtimer, er en såkalt BRA-bok. Dette er en enkel og effektiv metode, som tvinger deg til å tenke positivt, og å lete etter det som er riktig.

Hver kveld skriver jeg ned, eller tenker over følgende:

– Bra: Tenk på tre ting du har gjort i dag som var bra. Eller noe bra som du har opplevd i dag.

– Takk: Tre ting du er takknemlig for i dag. Stort og smått.

– Mer: Tre bra ting du ønsker deg for morgendagen

Hva får du i stedet? Du flytter fokus over på det du får til, det du er god på, det du mestrer. Alt du har og er glad for. Og fra alt som kan gå galt over på muligheter og potensial.

Jeg øver meg på å finne det som er rett i det jeg kommer borti på min vei. Hva er bra her? What´s in it for me? Jeg var for eksempel veldig skeptisk til filmen om Snåsamannen men gikk likevel. Jeg fikk god inspirasjon til coachingjobben min, og fikk litt av hvert å tenke over – selv om jeg ikke er enig i alt, eller likte alt. Det handler om å være åpen for andres løsninger og valg, og tenke: hva er bra med dette? Er det noe positivt her? Er det noe jeg kan lære eller ta med meg?

Hva er bra her? Er det noe jeg kan lære eller ta med meg?

Og hvis jeg ikke finner noe positivt i det hele tatt selv om jeg leter, f.eks i ekstremisme, en politikk, en person jeg ikke klarer å like – så kan jeg være takknemlig for at jeg slipper å ha det sånn eller å være en sånn person.

Jeg har jobbet med meg selv, og nå har jeg funnet tre bra ting med overhead projectorer:

– Enkelt: alle kan få det til.

– Praktisk: Du kan skrive på foilene mens du snakker. Altså mer interaktivt

– Billig: du kan presentere uten dyrt datautstyr eller nett.

Innlegg til kvinnedagen 2016. Følger du stimen eller våger du å være en “Power-girl”?

27550

Å skrive en tekst til kvinnedagen føles litt skummelt. Er mine synspunkter viktige nok, og hva er dette slags problemer midt oppi samfunnsdebatten om flyktningekrise, IS-terror, Malala, zikavirus og Donald Trump?

Men jeg mener vi alle har noe å bidra med på kvinnedagen – på både mikrolokalt nivå og ellers i debatten. Som Michael Jackson sang: If you wanne make the world a better place, take a look at yourself and make a change.

Da datteren min var 7-8 år gjorde hun en viktig oppdagelse. Hun sa til meg: vet du at man kan bestemme seg for om man vil være en sånn tøff jente som våger alt og ikke er pysete, eller om man vil være en som syns alt er ekkelt og skummelt?

Det er mye sannhet i dette. Både for barn og for oss litt eldre. Damer og menn.. Hvordan vil jeg være? Hvordan vil jeg framstå? Altfor mange av oss bare sklir gjennom hverdagen uten å være bevisst på at vi både kan påvirke og gjøre et valg.

«Det bare ble sånn», «Alle andre gjorde det»

Var det ikke større mangfold før? Flere jenter som våget å skille seg ut, som var barske og uredde og tok egne valg. Nå blir det bare mer og mer prinsesser og rosa, slott, sminke, klær og syngedamer. Og det starter veldig tidlig, og så danner det seg et mønster som det kan bli veldig vanskelig å komme ut av.

Utseendemalen er sterk – se bare på skolebildene. Finnes det noen jenter som ikke har langt hår – med eller uten hestehale? Kjønnsrollemønsteret er ganske etablert: Jentene er «snille og milde», gjør seg mindre bemerket.

Det er gutta som er morsomme, snakker mest, holder taler, innslag, er mest høylydte og tydelige i media. Men vel ikke nødvendigvis fordi de har så mye mer å bidra med av innhold.

Jentene er flinke, smarte, analytiske og grundige. Og de har kontroll.

Fra Sykt Perfekt på TV: Jenter tyner seg syke for få best resultater på skolen. Å se bra ut, toppresultater i idrett og perfeksjon i alt de driver med. Dette gjelder også for noen gutter, men presset oppleves sterkest av jentene ser det ut til.

Kanskje 90% kontroll er mer enn godt nok. Vi må gi oss selv litt mer slakk. Lov til å ikke alltid levere perfekt og prikkfritt.

I jobben min som coach møter jeg mange kvinner. Ni av ti av mine coachingkunder er oppegående kvinner med ønske om å utvikle seg og bruke ressursene sine best mulig.

Felles for dem alle er at de ønsker å gjøre en endring til det bedre i livet sitt – enten det er på jobbfronten eller i privaten.

I høst hadde to helt forskjellige damer samme utfordring. De kom til meg av ulike grunner, men ganske raskt så jeg at det handlet om å sette grenser for seg selv, og være
tydelig. Begge småbarnsmødre, uten samboerkontrakt, mannen eide hus og hjem. Kvinnene bidro i høyeste grad i AS Familien, og brukte lønna på mat og daglige utgifter. Mannen betalte lån og avdrag og alle store utlegg. Det ble bare sånn, det var liksom ikke tid og anledning til å formalisere hennes rettigheter. Da ble det en del av coachingprosessen å trene på å ta ansvar og stå opp for seg selv.

Jentene får best resultater på skolen, dominerer innenfor høyere utdanning, er de som trener mest og tar best vare på helsa.

Hvem er klassekontakter, FAU-representanter, går på foreldremøter, sitter i komiteer som angår barna våre? Jeg vil tro at minst 75% er mødre. Hvem skal du spør om du ønsker å få til en effektivt gjennomført sommeravslutning eller klassetur? Hvem ønsker å bli flyktningefadder?

Det finnes noen få tegneserier med super woman og power girls i jungelen av mannlige superhelter. Hvordan kan du og jeg og vi to bli litt mer power girls i vår egen lille verden og hverdag? Bruke all denne sosiale kompetansen til noe mer – våge å stikke
hodet fram, og være litt hverdagsfeminist.

I februar hørte vi om ni år gamle Guro fra Bergen som fikk gjort om på utstillingen på Bergen Storsenter. Der var det nemlig utstillingsdukker som sto på hendene, men alle sammen var gutterdukker. Jentendukkene bare sto og så på. Guro skrev brev til senteret og ga beskjed om at jenter kan faktisk også stå på hendene. Og utstillingen ble endret. Heia Guro!

Da jeg gikk på Nærbø ungdomsskole på 80-tallet, var det faktisk kjønnsdeling i flere fag. Det var en vanlig offentlig ungdomsskole, men med en særdeles religiøs rektor. Når jentene lærte om mensen og så skrekkelige fødselsfilmer i naturfag, hadde guttene gym. Mens jentene hadde gym, lærte gutta om sex og kondomer. Kunst og håndtverk var også kjønnsinndelt. Jentene hadde håndarbeid, guttene hadde sløyd! Jeg var og er skikkelig klønete med håndarbeid, og i 8. klasse gjorde jeg opprør. Jeg ville også ha sløyd! Jeg gikk til rektors kontor og fikk til slutt gehør for min sak. Jeg hadde sløyd sammen med guttene i hele 8. klasse mens jentene sydde videre på flanells-nattkjolene.

Jeg ble aldri noen Ottar-feminist, men noen ganger tar jeg fram denne lille historien for å minne meg på at det går an å forandre på ting, når du tar tak og står på.

Vi har massevis av sterke damer i Norge – både politikere, idrettsutøvere og næringslivstopper. Hvilke andre land kan skilte med kvinnelig statsminister,
forsvarsminister og finansminister? Jeg heier på de kvinnelige NHO-og LO-sjefene, Tinte-Guri, May-Britt Moser, Hadia Tajik, Christine Koht, Anne Lindmo, Else Koss Furuseth, Marit Bjørgen, og Mette Hole, første kvinnelige Ukesjef på NHH på 30 år! 

Jeg heier på Anna på 17 fra Kjelsås, som vil være feminist på sin måte.

Tilbake til det min sjuåring sa: vet du at det går an å velge om du vil være en sånn eller sånn jente? Det gjelder oss voksne også. Vi kan påvirke og velge hvordan vi vil fremstå, våre holdninger og hvilken rollemodell vi vil være.

Vi kan være powergirls på mange måter. Du kan velge om du vil stå opp for deg selv, og si fra når du opplever at noe er feil eller urettferdig. Du kan velge om du vil gjøre som alle andre og følge stimen, eller om du våger å skille deg ut og være litt annerledes. Det er risikabelt, for du kan miste kontrollen, du kan drite deg ut og si noe dumt. Engasjer deg, stikk deg fram, fortell en historie i festlig lag, ta ordet på jobbmøtet, si din mening i sosiale medier, våg å ta æren og anerkjennelsen for det du får til og som er ditt.

Det er ikke sikkert det blir perfekt, men uperfekte og modige damer er viktig for deg og meg, og ikke minst som forbilder for døtrene våre.

Tør å vær en powergirl – vi har det i oss alle sammen!

God kvinnedag alle perfekte og uperfekte damer!

Bytt side i sengen med partneren din, og se hva som skjer!

27425

Utfordre tankemønsteret ditt – det åpner for mer kreativitet, nye ideer og nye måter å se ting på.

Jeg liker å jogge lenge og langsomt, jeg kaller det for gogging. Går litt når det passer, gå – jogg – gå – jogg , og holder heller på lenge. Og da blir det lavere terskel for å gå ut og ta en tur. Jeg trenger ikke å være i superform først. Selv om det egentlig er skisesong, liker jeg aller best å bare jogge av gårde og ta det som det faller seg.

Her om dagen fikk jeg et godt tips: ta joggeturen langs venstresida av Maridalsvannet og se verden fra en annen kant! I den vanlige joggesesongen er tilgang til vannet stengt, men om vinteren er porten ved Sagadammen åpen. Det er en liten ”hemmelig” perle der langs vestsiden av vannet og åkrene. Ikke så hemmelig for hundefolket skjønte jeg på turen, men ren idyll innover var det.

Det å ta en annen vei, se ting fra en annen vinkel – er et godt verktøy innenfor mental trening. Vi har så mange faste spor og mønstre vi går i hver dag. Både tankemønstre og faste ting vi gjør som etter hvert blir vaner/uvaner, eller ”tradisjon” som noen liker å kalle det.

Har du fast plass rundt spisebordet hjemme? Sitter på samme plass med de samme folka i lunchen hver dag på jobb? Har funnet din mest effektive vei til jobben? Parkerer alltid på samme sted på Storosenteret? Ja da har du et fastlagt mønster. Mange trives aller best med å ha det forutsigbart og med faste rammer rundt seg. Det føles trygt og kjent. Men hva skjer om du utfordrer dette?

Test det ut med noen små forandringer og se hva som skjer..

På coachingkontoret mitt i Kjelsåsveien 114 har jeg to gode stoler hvor
coachingsamtalene foregår. I time nr to setter alle kundene seg automatisk i den stolen
de satt i første timen. Men det får de ikke lov til. Her bytter vi stol hver gang! Hvorfor det? Fordi det utfordrer de faste tankemønstrene, og åpner opp for helt nye tanker. Og dermed mer kreativitet, nye ideer, nye måter å se ting på – bokstavelig talt. Og da er det lettere å se nye muligheter på de utfordringene vi jobber med i coachingen.

Det høres enkelt ut, men det funker. Skal du ha en kreativ prosess på jobben, ikke sett dere i de samme møtelokalene som avdelingsmøtene holdes i, på de faste plassene. Gjør noe annet, gå ut, bytt lokale – og la tankene gå i nye baner. Det som skjer er at ny informasjon flyter mellom venstre og høyre hjernehalvdel, og nye ”koblinger” oppstår. Da utfordrer du hjernen og får koblet på underbevisstheten. I underbevisstheten får du tilgang på flere av ressursene dine.

Livet består av uendelig mange endringer, store og små. Å gjøre sånne små grep som å ta en annen vei, sette deg på en annen plass, gjøre noe nytt vil gjøre deg mer forberedt på å håndtere uforutsette ting.

Alt dette kom jeg på da jeg tok en ny vei på joggeturen min på søndag.

Klar for å være helt crazy? Bytt side i sengen med partneren din og se hva som skjer!