glede

Er du god på å finne fem feil over alt?

Da jeg var liten likte jeg veldig godt å kaste meg over Finn fem feil- oppgavene i Donaldbladene, og der jeg kunne finne sånne. Jeg var en hai på å finne feilene! Og jeg tror ikke jeg er alene om det.

Innholdet i denne bloggen er hentet fra foredraget mitt: Finn Fem Feil – eller skal vi det?

Jeg er utdannet økonom, og har alltid tenkt at det å være analytisk, kritisk og opptatt av å finne forbedringspotensial er en bra ting. Et kvalitetstegn faktisk.

Men det jammen ikke bare økonomer, revisorer og jurister som leter etter feil. Vi gjør det alle sammen – nesten hele tiden!

 

Her en dag var jeg på restaurant sammen med min lille niese på fire år. Hun gledet seg, for hun hadde fått velge akkurat det hun ville ha på menyen: fiskepinner og pommes frites. Når servitøren setter fatet foran henne, sperrer hun opp øynene – peker og sier høyt: Jeg vil ikke ha DET! Det hadde nemlig kommet med et salatblad på tallerkenen! Vi får fjernet den grusomme grønne saken, og alt er bra igjen.

Men: Det er utrolig hvor mye det som er feil overskygger det riktige. Hun så ikke verken pommes frites eller fiskepinnene, kun det hun ikke liker. Så det ser ut som vår kritiske virksomhet begynner tidlig!

 

Jeg oppdaget det samme med meg selv på et foredrag jeg hørte på for kort tid siden. Foredragsholderen hadde nemlig bedt om å få en overhead projector, og brukte plastfoiler som hun la på manuelt for å holde foredraget sitt. Jeg trodde først at det var en spøk, en del av en morsom innledning. Men hun fortsatte med de håndskrevne plastfoilene gjennom hele foredraget, blafret og bladde, og la på feil vei.

Jeg må innrømme at jeg ikke fikk med meg ett ord av det hun sa de første 5 minuttene. Hjernen min sa FEIL, FEIL, FEIL. GAMMELDAGS, LATTERLIG, PINLIG og overdøvet alt annet.

28350

Foredraget var faktisk veldig bra når jeg klarte å fokusere på det jeg skulle. Disse egenskapene med å avdekke risiko og avvik, finne forbedringspotensial og feil kan være veldig bra å ha i jobbsammenheng. Men ikke hele tiden.

 

Som coach er det mitt oppdrag å hjelpe kunden til å se muligheter og potensial. Vi fokuserer på hva som fungerer og er riktig for han – og dermed bli enda bedre på det han er god på.

En kunde fortalte meg en dag at hun vurderte å si opp jobben sin, selv om hun elsket både arbeidsoppgavene og bedriften hun hadde vært i i flere år. Hun hadde fått ny sjef, en FEIL-sjef. Han mente han gjorde en god og viktig jobb ved å påpeke alt hun gjorde feil, og som hun kunne forbedre seg på. Tre feil var hans greie. Leverte hun en rapport eller holdt en presentasjon, fant han alltid tre ting som ikke var bra. Til slutt følte hun at alt ved henne var feil, og at hun ikke fikk til noe lenger.

Det skal faktisk seks positive tilbakemeldinger til for å oppveie en negativ. Det kan virke som en god ide å rette på feil, og gi tilbakemelding om ting som kan bli bedre. Men vi gjør feil hele tiden, alle sammen. Og det vi fokuserer på får vi mer av.

 

Leter du etter feil, så finner du dem. Vi er eksperter på å finne feil og mangler hos oss selv. Og det er ikke grenser for hvor mye feil og mangler det er rundt oss på alle kanter hvis du virkelig tar på de kritiske brillene. Men når du kjenner etter, – blir du glad over å finne feil og mangler i alle situasjoner, og ved alle personer du omgås med eller møter?

 

Gjør skadefryd og «jeg har rett», «min metode er best» noe positivt for deg eller omgivelsene dine? Eller gjør det noe bra for deg om du hele tiden fokuserer på det du gjør feil? Nei, det skaper verken tillit, pågangsmot, selvfølelse eller romslighet – som er nødvendig for vekst og trivsel. Men de aller fleste av oss er skrudd sammen slik, eller har blitt preget av at det er aksepterte tankemåter i samfunnet. Det har blitt et fast tankemønster.

Her må det skikkelig mental styrketrening til.

For å bytte og endre et fast tankemønster er det ikke nok å si ”tenk positivt”. Hjernen er som en muskel, og her må det skikkelig mental styrketrening til. Du må altså trene hjernen over i mer positive spor. Det mentale verktøyet jeg bruker aller mest, både for egen del og i coachingtimer, er en såkalt BRA-bok. Dette er en enkel og effektiv metode, som tvinger deg til å tenke positivt, og å lete etter det som er riktig.

Hver kveld skriver jeg ned, eller tenker over følgende:

– Bra: Tenk på tre ting du har gjort i dag som var bra. Eller noe bra som du har opplevd i dag.

– Takk: Tre ting du er takknemlig for i dag. Stort og smått.

– Mer: Tre bra ting du ønsker deg for morgendagen

Hva får du i stedet? Du flytter fokus over på det du får til, det du er god på, det du mestrer. Alt du har og er glad for. Og fra alt som kan gå galt over på muligheter og potensial.

Jeg øver meg på å finne det som er rett i det jeg kommer borti på min vei. Hva er bra her? What´s in it for me? Jeg var for eksempel veldig skeptisk til filmen om Snåsamannen men gikk likevel. Jeg fikk god inspirasjon til coachingjobben min, og fikk litt av hvert å tenke over – selv om jeg ikke er enig i alt, eller likte alt. Det handler om å være åpen for andres løsninger og valg, og tenke: hva er bra med dette? Er det noe positivt her? Er det noe jeg kan lære eller ta med meg?

Hva er bra her? Er det noe jeg kan lære eller ta med meg?

Og hvis jeg ikke finner noe positivt i det hele tatt selv om jeg leter, f.eks i ekstremisme, en politikk, en person jeg ikke klarer å like – så kan jeg være takknemlig for at jeg slipper å ha det sånn eller å være en sånn person.

Jeg har jobbet med meg selv, og nå har jeg funnet tre bra ting med overhead projectorer:

– Enkelt: alle kan få det til.

– Praktisk: Du kan skrive på foilene mens du snakker. Altså mer interaktivt

– Billig: du kan presentere uten dyrt datautstyr eller nett.

Hurra for mamma!

27269

Mammarollen er fantastisk, det er det ingen tvil om. Men jammen krever det sin dame også! Det fulgte mange bekymringer med på kjøpet, gitt..

Å være mamma er mye av alt. Det er store mengder kos og glede, kjærlighet, omsorg, latter og moro og mye stolthet. Men også nok av bekymringer. Summen av bekymringer ser ut til å være konstant, og når noe er ok og under kontroll, kan du være ganske sikker på at det dukker opp noe nytt å bekymre seg for. Min mor bekymrer seg fortsatt over om jeg har det for travelt og tar vare på helsa, selv om det er snart 30 år siden jeg flyttet hjemmefra…

Jeg er så heldig å være mamma til to flotte barn, som nå er i tenårene. Jeg husker jeg syns det var slitsomt å være småbarnsmor, når ungene nesten fysisk var en del av meg – hang i puppen, satt på armen eller kveilet seg rundt beina mine. Våknet og gråt hver natt, vi måtte opp grytidlig og det var et styr med alt. Men da gikk det iallefall an å ta småtten under armen og dra! Putte dem til sengs og ha grei kontroll på både klær, hva de spiste, hvor mye søvn de fikk og om de gjorde leksene. Stort sett var mamma og pappa sitt ord lov, og vi var både snille og de beste.. Dessuten syns jeg det var ganske greit å finne informasjon og råd for utfordringer da. Småbarnsperioden skrives det om og snakkes om overalt, og gode råd finner du om du trenger det.

Storbarnsperioden, den kom litt brått på hos oss, altså. Og da var det ikke fullt så mye hjelp å få tak i

Men storbarnsperioden, den kom litt brått på hos oss. Jeg syns jeg maser og kjaser hele tida. Vi vil så gjerne alt godt for ungene våre.

Nok søvn – nå måååå du legge deg! Ikke lad telefonen på rommet! Ikke vær på nettet sent på kvelden! Du må helst få ni timers søvn. Ikke spis så mye drittmat, husk å spise en god frokost, har du tatt med nista? Du er jo aller finest uten sminke! Ikke ta Uggsene når det regner! Når gjør du leksene egentlig? Har du vært på trening? Må du se så mye på Netflix? Hvem skal dere til, og er foreldrene hjemme? Er det noen som drikker der? Mas, mas, mas… Det er vanskelig å vite når, og hvor mye kontroll du skal slippe opp.

Ungdommene er dessuten veldig forskjellige og fasiten finnes ikke. Det må jo skje gradvis og her er det også rom for mange diskusjoner og enkelte konfrontasjoner underveis.

Sist fredag hadde vi mammatreff i ungdomsskoleklassen til datteren vår. Flotte, oppegående og glade mammaer – alle sammen vil det aller beste for sin ungdom. Selv om vi har hatt barn i samme klasse i 1,5 år, kan vi få av navnene på foreldrene og vet ikke helt hvem som er hvem av ungdommene heller.

På barneskolen visste vi jo hvor alle bodde, hadde jevnlige mamma/pappa-treff, besøksgrupper og alt føltes veldig trygt og oversiktlig. På ungdomsskolen ble det aldri noe av, men det er egentlig nå vi trenger å ha dette nettverket – treffet var både hyggelig og nyttig. På mammatreffet ble det luftet bekymringer og utfordringer, men det kom fram mye positivt også. Og ungdommene er visst mer skikkelige og seriøse enn det vi var selv, når vi våger å ta en titt i bakspeilet!

Det er jammen ikke bare bare å leve midt i Prosjekt Perfekt – der de skal både være smarte, pene, sporty og populære. Samtidig som det er “full ombygging” både for kropp og det mentale.

Det er jammen ikke bare bare å leve midt i Prosjekt Perfekt – der de skal både være smarte, pene, sporty og populære

Som coach er jobben min å hjelpe andre til å se muligheter og løsninger på utfordringer. Fokuser på det positive, det du får til, og det du kan påvirke, pleier jeg å si. Men hvor lett er det i praksis? Jeg føler meg som en ganske dårlig coach på hjemmebane rett som det er.. Og at jeg ikke strekker til og gjør ting på feil måte. For streng, for ettergivende, ikke konsekvent nok, for mistenksom, eller bare helt FEIL!

Jeg øver på å finne det positive i situasjonene, og satser på at det jeg fokuserer på vil jeg få mer av. Når tenåringen endelig støvsuger etter tre dagers mas, øver jeg meg på å si “Takk for at du støvsugde, det var fint” i stedet for den giftige “Det var jammen på tide”. “Catch someone in doing something right” heter det. Jeg øver på å holde kritikeren og detektiven i meg ute av rommet hver gang jeg får innvilget pratetid. Og så øver jeg på å gi meg selv skryt og anerkjennelse for de gangene det funker. Det er jo så lett å bare se det du ikke får til og det som går skeis.

På søndag er det morsdag. Da jeg var liten skrev jeg samme morsdagkortet til mor hvert år, diktert av frøken: Kjære mor. I dag er det dagen din. I dag skal handa di kvila.

Kanskje du får et fint kort, noen søte ord eller en mamma-kopp. Men uansett så syns jeg at vi skal gi en gave til oss selv – anerkjennelse for alle mamma-tingene vi får til, og alt det vi gjør bra. Så kan vi øve oss på mer av det!

Til dere pappaer – dere er også flinke, men nå er det morsdag! Hurra for oss og jeg heier på oss.

Eg seponerar!

Teksten er skrevet i 2014- og jeg seponerer fremdeles!

Eitt år har gått – og eg er fortsatt sprøytefri! God grunn til å feira!

IMG_0379

I fjor i juni fekk eg brev frå MS-legen min på sjukehuset. I brevet sto det at etter siste MR, kunne dei konstatera heilt stabile forhold i ein lengre periode, og at eg kunne ”vurdere å seponere behandlingen”.

Seponera? Hm, mystisk ord eg ikkje hadde høyrt før. Eg måtte faktisk slå det opp, og det viser seg at det betyr å avslutte medisinsk behandling.
Avslutta dei tre vekentlige sprøytene med MS bremsemedisin?? Som eg hadde tatt kvar einaste veke sidan eg fekk diagnosen Multippel Sklerose i 2007.. Torde eg det?

Etter å ha diskutert for og imot med fastlegen og familien, bestemte eg meg for å prøva. Eg avslutta kun to dagar før eg sprang halvmaraton på Tromsø Midnightsun Maraton 23. juni i fjor. Det var ein fantastisk feiring og følelse! Kroppen var med!

Eg samarbeider godt med kroppen min, syns eg. Og eg er overbevist om at dei grepa eg har tatt både innan fysisk og mental trening er det som held meg frisk. Men MS er ein sjukdom det ikkje fins enkle svar på, og eg er veldig klar over at den kan blussa opp igjen før eller seinare. Men det kan eg ikkje tenka på i dag. Det er utanfor det eg kan påverka. Det eg kan, det er å gjera dei tinga eg ser funkar for helsa mi frå dag til dag:

Fleksibilitet, jobb som gir meining og lite stress. Naturopplevingar, moro for mor med kjoltorsdag og sang med jentene.. Sunt kosthald.

Og trening!
Kondistrening. Styrketrening. Mental trening.

Dette er ting eg kan påvirka. Der er det eg skal ha fokus, på det eg kan gjera noko med.

Derfor kasta eg meg med på Hundredagersutfordringen i fjor. 100 dagar med trening kvar dag. 1. august i år hadde eg gjennomført 3 rundar + 65 dagar til. Eit heilt år med trening og fysisk aktivitet kvar dag!

Det kjem meir og meir forskning om korleis fysisk trening er viktig for å bli frisk og å halda seg frisk. Aktiv mot kreft gjer ein fantastisk jobb med å fokusera på dette.

Eg vil gjerne ha fokus på mental styrketrening og. Du kan påvirka korleis du tenker om helsa og livet, og det vil ha innvirkning på ”brain juicen”, kjemien i kroppen, på samme måte som fysisk trening har.

Mental trening + fysisk trening = ein superkombinasjon!

Lørdag 20. september skal eg feira eitt år utan MS-medisin og eitt år med dagleg trening med å springa 21 km på Oslo Maraton. Fordi eg kan! Heia oss!

Og seponeringa fortset på ubestemt tid. Eg bankar ikkje i bordet ein gong!

images-12

Svømma med delfinar? JA til meir moro og fanteri!

delfinbilde
Her er eg med min nye dansepartnar.

Kva skjedde? Eg har vannskrekk og gjer egentlig ikkje slike ting. Eg er jo ei fornuftig dame på mange-og-førti. Ei hønemor som skyr all risiko, og som ikkje driv og sløsar verken med tid eller pengar.

Ja det er eg. Eller det VAR eg. For nå har eg funne ut at eg vil ha min del av moroa!

Mottoet mitt for i år er Meir Moro og fanteri! 

Kva er det som gjer at me jenter blir så fornuftige og KJEDELIGE med åra? Det er liksom mennene, guttane som driv med lek og ufornuftige ting. Eg høyrer om ”gutte”turar (vaksne familiefedre altså) som reiser på helikopter-skiing, luftballongtur, toppturar, Ferrari-kjøring på bane.. Kva gjer me damene på ”jente”-tur? Shop till you drop, så klart. SPA… med massasje og forpleining på minimalistiske hotell. Snakkar om ungane våre, og om våre ”barnslige” menn.

Alt det er jo deilig og avslappande. Me kan stressa ned, unna oss litt luksus. Men – Eg er litt lei.. Eg vil ha MORO FOR MOR!

Kanskje tenker du nå at dei der greiene der, det er ikkje noko for meg. Eg kan leva heilt fint utan slike tåpelige risikable ting. Eg treng ikkje å utfordra meg sjølv, eg har ikkje det behovet. Sånn har eg tenkt lenge. Eg har begrunna det med fornuft, risikoaversjon, og ikkje bruka pengar på unyttige ting. Men det ligg og mykje komfort i det å ikkje prøva noko nytt.

vossluft
I lufta på VossVind.

I haust var me ein heil vennegjeng på tur til Voss. Eit av innslaga var å fly i vindtunnellen på Voss Vind (det var nemlig ”guttar” og med på turen). Eg hadde sjølvsagt ikkje meldt meg på. Det var ganske dyrt, og eg syns det såg skummelt ut. ”Det der treng eg ikkje å utsetta meg for”, tenkte eg.

Då me kom inn, vart eg kraftig utfordra av den tøffaste Pippi-venninna mi: “Klart du må bli med! Kom igjen, Astrid! “Og då bestemte eg meg for ”HELL YEAH!”.

Eg var LANGT utanfor komfortsonen min. Kvilepuls på 150. Måtte jobba med å pusta rolig.

Heldigvis var det ein veldig flink (og kjekk) instruktør som haldt stødig blikk-kontakt heile tida i dei 2 x 2 minutta eg var i lufta. Og gjett korleis det kjendest etterpå?

FANTASTISK! Snakk om å vera HØG – bokstaveleg talt!

 

Med denne opplevelsen friskt i minne, var det (ganske) lett å la seg overbevisa av dotter mi om at eg og MÅTTE  vera med og svømma med delfinar då me var i Mexico på juleferie. Men eg var redd for å få hovet under vatn – utan naseklype og med hendene fulle av delfin.. Så bestemte eg meg for å gå skikkelig for det – med alle sansar på! Det vart ein skikkelig sanseopplevelse. Syn: Glinsande vakre og blågrå delfinar. Lyd: havet rett bak oss og plystrelydane til delfinane. Lukt: småsild i bøtter. Smak: saltvatn. Følelse: silkemjuk, glatt og kjølig delfinhud – og ikkje minst følelsen av skrekk som gjekk over til rein fryd!

Yes. I did it!

Nå er eg i gang, tenker eg. Kva skal eg finna på av meir moro dette året? Har du noko å anbefala?

images

Det er utanfor komfortsona at magien skjer, heiter det. Det er der du utviklar deg og kan veksa. Det å utvida grensene for vår egen komfortsone gjer at vi opplever mestring. Målet er ikkje å ha det ukomfortabelt for ein kvar pris, men å få eit større område me føler oss trygge og komfortable innanfor.

Me har godt av å utfordra oss sjølv. Ja til meir moro for mor – og for far og!
Blir du  med?

 

Moroogfanteri
Maleri frå årets strategisamling..