Coaching

Er du god på å finne fem feil over alt?

Da jeg var liten likte jeg veldig godt å kaste meg over Finn fem feil- oppgavene i Donaldbladene, og der jeg kunne finne sånne. Jeg var en hai på å finne feilene! Og jeg tror ikke jeg er alene om det.

Innholdet i denne bloggen er hentet fra foredraget mitt: Finn Fem Feil – eller skal vi det?

Jeg er utdannet økonom, og har alltid tenkt at det å være analytisk, kritisk og opptatt av å finne forbedringspotensial er en bra ting. Et kvalitetstegn faktisk.

Men det jammen ikke bare økonomer, revisorer og jurister som leter etter feil. Vi gjør det alle sammen – nesten hele tiden!

 

Her en dag var jeg på restaurant sammen med min lille niese på fire år. Hun gledet seg, for hun hadde fått velge akkurat det hun ville ha på menyen: fiskepinner og pommes frites. Når servitøren setter fatet foran henne, sperrer hun opp øynene – peker og sier høyt: Jeg vil ikke ha DET! Det hadde nemlig kommet med et salatblad på tallerkenen! Vi får fjernet den grusomme grønne saken, og alt er bra igjen.

Men: Det er utrolig hvor mye det som er feil overskygger det riktige. Hun så ikke verken pommes frites eller fiskepinnene, kun det hun ikke liker. Så det ser ut som vår kritiske virksomhet begynner tidlig!

 

Jeg oppdaget det samme med meg selv på et foredrag jeg hørte på for kort tid siden. Foredragsholderen hadde nemlig bedt om å få en overhead projector, og brukte plastfoiler som hun la på manuelt for å holde foredraget sitt. Jeg trodde først at det var en spøk, en del av en morsom innledning. Men hun fortsatte med de håndskrevne plastfoilene gjennom hele foredraget, blafret og bladde, og la på feil vei.

Jeg må innrømme at jeg ikke fikk med meg ett ord av det hun sa de første 5 minuttene. Hjernen min sa FEIL, FEIL, FEIL. GAMMELDAGS, LATTERLIG, PINLIG og overdøvet alt annet.

28350

Foredraget var faktisk veldig bra når jeg klarte å fokusere på det jeg skulle. Disse egenskapene med å avdekke risiko og avvik, finne forbedringspotensial og feil kan være veldig bra å ha i jobbsammenheng. Men ikke hele tiden.

 

Som coach er det mitt oppdrag å hjelpe kunden til å se muligheter og potensial. Vi fokuserer på hva som fungerer og er riktig for han – og dermed bli enda bedre på det han er god på.

En kunde fortalte meg en dag at hun vurderte å si opp jobben sin, selv om hun elsket både arbeidsoppgavene og bedriften hun hadde vært i i flere år. Hun hadde fått ny sjef, en FEIL-sjef. Han mente han gjorde en god og viktig jobb ved å påpeke alt hun gjorde feil, og som hun kunne forbedre seg på. Tre feil var hans greie. Leverte hun en rapport eller holdt en presentasjon, fant han alltid tre ting som ikke var bra. Til slutt følte hun at alt ved henne var feil, og at hun ikke fikk til noe lenger.

Det skal faktisk seks positive tilbakemeldinger til for å oppveie en negativ. Det kan virke som en god ide å rette på feil, og gi tilbakemelding om ting som kan bli bedre. Men vi gjør feil hele tiden, alle sammen. Og det vi fokuserer på får vi mer av.

 

Leter du etter feil, så finner du dem. Vi er eksperter på å finne feil og mangler hos oss selv. Og det er ikke grenser for hvor mye feil og mangler det er rundt oss på alle kanter hvis du virkelig tar på de kritiske brillene. Men når du kjenner etter, – blir du glad over å finne feil og mangler i alle situasjoner, og ved alle personer du omgås med eller møter?

 

Gjør skadefryd og «jeg har rett», «min metode er best» noe positivt for deg eller omgivelsene dine? Eller gjør det noe bra for deg om du hele tiden fokuserer på det du gjør feil? Nei, det skaper verken tillit, pågangsmot, selvfølelse eller romslighet – som er nødvendig for vekst og trivsel. Men de aller fleste av oss er skrudd sammen slik, eller har blitt preget av at det er aksepterte tankemåter i samfunnet. Det har blitt et fast tankemønster.

Her må det skikkelig mental styrketrening til.

For å bytte og endre et fast tankemønster er det ikke nok å si ”tenk positivt”. Hjernen er som en muskel, og her må det skikkelig mental styrketrening til. Du må altså trene hjernen over i mer positive spor. Det mentale verktøyet jeg bruker aller mest, både for egen del og i coachingtimer, er en såkalt BRA-bok. Dette er en enkel og effektiv metode, som tvinger deg til å tenke positivt, og å lete etter det som er riktig.

Hver kveld skriver jeg ned, eller tenker over følgende:

– Bra: Tenk på tre ting du har gjort i dag som var bra. Eller noe bra som du har opplevd i dag.

– Takk: Tre ting du er takknemlig for i dag. Stort og smått.

– Mer: Tre bra ting du ønsker deg for morgendagen

Hva får du i stedet? Du flytter fokus over på det du får til, det du er god på, det du mestrer. Alt du har og er glad for. Og fra alt som kan gå galt over på muligheter og potensial.

Jeg øver meg på å finne det som er rett i det jeg kommer borti på min vei. Hva er bra her? What´s in it for me? Jeg var for eksempel veldig skeptisk til filmen om Snåsamannen men gikk likevel. Jeg fikk god inspirasjon til coachingjobben min, og fikk litt av hvert å tenke over – selv om jeg ikke er enig i alt, eller likte alt. Det handler om å være åpen for andres løsninger og valg, og tenke: hva er bra med dette? Er det noe positivt her? Er det noe jeg kan lære eller ta med meg?

Hva er bra her? Er det noe jeg kan lære eller ta med meg?

Og hvis jeg ikke finner noe positivt i det hele tatt selv om jeg leter, f.eks i ekstremisme, en politikk, en person jeg ikke klarer å like – så kan jeg være takknemlig for at jeg slipper å ha det sånn eller å være en sånn person.

Jeg har jobbet med meg selv, og nå har jeg funnet tre bra ting med overhead projectorer:

– Enkelt: alle kan få det til.

– Praktisk: Du kan skrive på foilene mens du snakker. Altså mer interaktivt

– Billig: du kan presentere uten dyrt datautstyr eller nett.

Innlegg til kvinnedagen 2016. Følger du stimen eller våger du å være en “Power-girl”?

27550

Å skrive en tekst til kvinnedagen føles litt skummelt. Er mine synspunkter viktige nok, og hva er dette slags problemer midt oppi samfunnsdebatten om flyktningekrise, IS-terror, Malala, zikavirus og Donald Trump?

Men jeg mener vi alle har noe å bidra med på kvinnedagen – på både mikrolokalt nivå og ellers i debatten. Som Michael Jackson sang: If you wanne make the world a better place, take a look at yourself and make a change.

Da datteren min var 7-8 år gjorde hun en viktig oppdagelse. Hun sa til meg: vet du at man kan bestemme seg for om man vil være en sånn tøff jente som våger alt og ikke er pysete, eller om man vil være en som syns alt er ekkelt og skummelt?

Det er mye sannhet i dette. Både for barn og for oss litt eldre. Damer og menn.. Hvordan vil jeg være? Hvordan vil jeg framstå? Altfor mange av oss bare sklir gjennom hverdagen uten å være bevisst på at vi både kan påvirke og gjøre et valg.

«Det bare ble sånn», «Alle andre gjorde det»

Var det ikke større mangfold før? Flere jenter som våget å skille seg ut, som var barske og uredde og tok egne valg. Nå blir det bare mer og mer prinsesser og rosa, slott, sminke, klær og syngedamer. Og det starter veldig tidlig, og så danner det seg et mønster som det kan bli veldig vanskelig å komme ut av.

Utseendemalen er sterk – se bare på skolebildene. Finnes det noen jenter som ikke har langt hår – med eller uten hestehale? Kjønnsrollemønsteret er ganske etablert: Jentene er «snille og milde», gjør seg mindre bemerket.

Det er gutta som er morsomme, snakker mest, holder taler, innslag, er mest høylydte og tydelige i media. Men vel ikke nødvendigvis fordi de har så mye mer å bidra med av innhold.

Jentene er flinke, smarte, analytiske og grundige. Og de har kontroll.

Fra Sykt Perfekt på TV: Jenter tyner seg syke for få best resultater på skolen. Å se bra ut, toppresultater i idrett og perfeksjon i alt de driver med. Dette gjelder også for noen gutter, men presset oppleves sterkest av jentene ser det ut til.

Kanskje 90% kontroll er mer enn godt nok. Vi må gi oss selv litt mer slakk. Lov til å ikke alltid levere perfekt og prikkfritt.

I jobben min som coach møter jeg mange kvinner. Ni av ti av mine coachingkunder er oppegående kvinner med ønske om å utvikle seg og bruke ressursene sine best mulig.

Felles for dem alle er at de ønsker å gjøre en endring til det bedre i livet sitt – enten det er på jobbfronten eller i privaten.

I høst hadde to helt forskjellige damer samme utfordring. De kom til meg av ulike grunner, men ganske raskt så jeg at det handlet om å sette grenser for seg selv, og være
tydelig. Begge småbarnsmødre, uten samboerkontrakt, mannen eide hus og hjem. Kvinnene bidro i høyeste grad i AS Familien, og brukte lønna på mat og daglige utgifter. Mannen betalte lån og avdrag og alle store utlegg. Det ble bare sånn, det var liksom ikke tid og anledning til å formalisere hennes rettigheter. Da ble det en del av coachingprosessen å trene på å ta ansvar og stå opp for seg selv.

Jentene får best resultater på skolen, dominerer innenfor høyere utdanning, er de som trener mest og tar best vare på helsa.

Hvem er klassekontakter, FAU-representanter, går på foreldremøter, sitter i komiteer som angår barna våre? Jeg vil tro at minst 75% er mødre. Hvem skal du spør om du ønsker å få til en effektivt gjennomført sommeravslutning eller klassetur? Hvem ønsker å bli flyktningefadder?

Det finnes noen få tegneserier med super woman og power girls i jungelen av mannlige superhelter. Hvordan kan du og jeg og vi to bli litt mer power girls i vår egen lille verden og hverdag? Bruke all denne sosiale kompetansen til noe mer – våge å stikke
hodet fram, og være litt hverdagsfeminist.

I februar hørte vi om ni år gamle Guro fra Bergen som fikk gjort om på utstillingen på Bergen Storsenter. Der var det nemlig utstillingsdukker som sto på hendene, men alle sammen var gutterdukker. Jentendukkene bare sto og så på. Guro skrev brev til senteret og ga beskjed om at jenter kan faktisk også stå på hendene. Og utstillingen ble endret. Heia Guro!

Da jeg gikk på Nærbø ungdomsskole på 80-tallet, var det faktisk kjønnsdeling i flere fag. Det var en vanlig offentlig ungdomsskole, men med en særdeles religiøs rektor. Når jentene lærte om mensen og så skrekkelige fødselsfilmer i naturfag, hadde guttene gym. Mens jentene hadde gym, lærte gutta om sex og kondomer. Kunst og håndtverk var også kjønnsinndelt. Jentene hadde håndarbeid, guttene hadde sløyd! Jeg var og er skikkelig klønete med håndarbeid, og i 8. klasse gjorde jeg opprør. Jeg ville også ha sløyd! Jeg gikk til rektors kontor og fikk til slutt gehør for min sak. Jeg hadde sløyd sammen med guttene i hele 8. klasse mens jentene sydde videre på flanells-nattkjolene.

Jeg ble aldri noen Ottar-feminist, men noen ganger tar jeg fram denne lille historien for å minne meg på at det går an å forandre på ting, når du tar tak og står på.

Vi har massevis av sterke damer i Norge – både politikere, idrettsutøvere og næringslivstopper. Hvilke andre land kan skilte med kvinnelig statsminister,
forsvarsminister og finansminister? Jeg heier på de kvinnelige NHO-og LO-sjefene, Tinte-Guri, May-Britt Moser, Hadia Tajik, Christine Koht, Anne Lindmo, Else Koss Furuseth, Marit Bjørgen, og Mette Hole, første kvinnelige Ukesjef på NHH på 30 år! 

Jeg heier på Anna på 17 fra Kjelsås, som vil være feminist på sin måte.

Tilbake til det min sjuåring sa: vet du at det går an å velge om du vil være en sånn eller sånn jente? Det gjelder oss voksne også. Vi kan påvirke og velge hvordan vi vil fremstå, våre holdninger og hvilken rollemodell vi vil være.

Vi kan være powergirls på mange måter. Du kan velge om du vil stå opp for deg selv, og si fra når du opplever at noe er feil eller urettferdig. Du kan velge om du vil gjøre som alle andre og følge stimen, eller om du våger å skille deg ut og være litt annerledes. Det er risikabelt, for du kan miste kontrollen, du kan drite deg ut og si noe dumt. Engasjer deg, stikk deg fram, fortell en historie i festlig lag, ta ordet på jobbmøtet, si din mening i sosiale medier, våg å ta æren og anerkjennelsen for det du får til og som er ditt.

Det er ikke sikkert det blir perfekt, men uperfekte og modige damer er viktig for deg og meg, og ikke minst som forbilder for døtrene våre.

Tør å vær en powergirl – vi har det i oss alle sammen!

God kvinnedag alle perfekte og uperfekte damer!

Hurra for mamma!

27269

Mammarollen er fantastisk, det er det ingen tvil om. Men jammen krever det sin dame også! Det fulgte mange bekymringer med på kjøpet, gitt..

Å være mamma er mye av alt. Det er store mengder kos og glede, kjærlighet, omsorg, latter og moro og mye stolthet. Men også nok av bekymringer. Summen av bekymringer ser ut til å være konstant, og når noe er ok og under kontroll, kan du være ganske sikker på at det dukker opp noe nytt å bekymre seg for. Min mor bekymrer seg fortsatt over om jeg har det for travelt og tar vare på helsa, selv om det er snart 30 år siden jeg flyttet hjemmefra…

Jeg er så heldig å være mamma til to flotte barn, som nå er i tenårene. Jeg husker jeg syns det var slitsomt å være småbarnsmor, når ungene nesten fysisk var en del av meg – hang i puppen, satt på armen eller kveilet seg rundt beina mine. Våknet og gråt hver natt, vi måtte opp grytidlig og det var et styr med alt. Men da gikk det iallefall an å ta småtten under armen og dra! Putte dem til sengs og ha grei kontroll på både klær, hva de spiste, hvor mye søvn de fikk og om de gjorde leksene. Stort sett var mamma og pappa sitt ord lov, og vi var både snille og de beste.. Dessuten syns jeg det var ganske greit å finne informasjon og råd for utfordringer da. Småbarnsperioden skrives det om og snakkes om overalt, og gode råd finner du om du trenger det.

Storbarnsperioden, den kom litt brått på hos oss, altså. Og da var det ikke fullt så mye hjelp å få tak i

Men storbarnsperioden, den kom litt brått på hos oss. Jeg syns jeg maser og kjaser hele tida. Vi vil så gjerne alt godt for ungene våre.

Nok søvn – nå måååå du legge deg! Ikke lad telefonen på rommet! Ikke vær på nettet sent på kvelden! Du må helst få ni timers søvn. Ikke spis så mye drittmat, husk å spise en god frokost, har du tatt med nista? Du er jo aller finest uten sminke! Ikke ta Uggsene når det regner! Når gjør du leksene egentlig? Har du vært på trening? Må du se så mye på Netflix? Hvem skal dere til, og er foreldrene hjemme? Er det noen som drikker der? Mas, mas, mas… Det er vanskelig å vite når, og hvor mye kontroll du skal slippe opp.

Ungdommene er dessuten veldig forskjellige og fasiten finnes ikke. Det må jo skje gradvis og her er det også rom for mange diskusjoner og enkelte konfrontasjoner underveis.

Sist fredag hadde vi mammatreff i ungdomsskoleklassen til datteren vår. Flotte, oppegående og glade mammaer – alle sammen vil det aller beste for sin ungdom. Selv om vi har hatt barn i samme klasse i 1,5 år, kan vi få av navnene på foreldrene og vet ikke helt hvem som er hvem av ungdommene heller.

På barneskolen visste vi jo hvor alle bodde, hadde jevnlige mamma/pappa-treff, besøksgrupper og alt føltes veldig trygt og oversiktlig. På ungdomsskolen ble det aldri noe av, men det er egentlig nå vi trenger å ha dette nettverket – treffet var både hyggelig og nyttig. På mammatreffet ble det luftet bekymringer og utfordringer, men det kom fram mye positivt også. Og ungdommene er visst mer skikkelige og seriøse enn det vi var selv, når vi våger å ta en titt i bakspeilet!

Det er jammen ikke bare bare å leve midt i Prosjekt Perfekt – der de skal både være smarte, pene, sporty og populære. Samtidig som det er “full ombygging” både for kropp og det mentale.

Det er jammen ikke bare bare å leve midt i Prosjekt Perfekt – der de skal både være smarte, pene, sporty og populære

Som coach er jobben min å hjelpe andre til å se muligheter og løsninger på utfordringer. Fokuser på det positive, det du får til, og det du kan påvirke, pleier jeg å si. Men hvor lett er det i praksis? Jeg føler meg som en ganske dårlig coach på hjemmebane rett som det er.. Og at jeg ikke strekker til og gjør ting på feil måte. For streng, for ettergivende, ikke konsekvent nok, for mistenksom, eller bare helt FEIL!

Jeg øver på å finne det positive i situasjonene, og satser på at det jeg fokuserer på vil jeg få mer av. Når tenåringen endelig støvsuger etter tre dagers mas, øver jeg meg på å si “Takk for at du støvsugde, det var fint” i stedet for den giftige “Det var jammen på tide”. “Catch someone in doing something right” heter det. Jeg øver på å holde kritikeren og detektiven i meg ute av rommet hver gang jeg får innvilget pratetid. Og så øver jeg på å gi meg selv skryt og anerkjennelse for de gangene det funker. Det er jo så lett å bare se det du ikke får til og det som går skeis.

På søndag er det morsdag. Da jeg var liten skrev jeg samme morsdagkortet til mor hvert år, diktert av frøken: Kjære mor. I dag er det dagen din. I dag skal handa di kvila.

Kanskje du får et fint kort, noen søte ord eller en mamma-kopp. Men uansett så syns jeg at vi skal gi en gave til oss selv – anerkjennelse for alle mamma-tingene vi får til, og alt det vi gjør bra. Så kan vi øve oss på mer av det!

Til dere pappaer – dere er også flinke, men nå er det morsdag! Hurra for oss og jeg heier på oss.

Bytt side i sengen med partneren din, og se hva som skjer!

27425

Utfordre tankemønsteret ditt – det åpner for mer kreativitet, nye ideer og nye måter å se ting på.

Jeg liker å jogge lenge og langsomt, jeg kaller det for gogging. Går litt når det passer, gå – jogg – gå – jogg , og holder heller på lenge. Og da blir det lavere terskel for å gå ut og ta en tur. Jeg trenger ikke å være i superform først. Selv om det egentlig er skisesong, liker jeg aller best å bare jogge av gårde og ta det som det faller seg.

Her om dagen fikk jeg et godt tips: ta joggeturen langs venstresida av Maridalsvannet og se verden fra en annen kant! I den vanlige joggesesongen er tilgang til vannet stengt, men om vinteren er porten ved Sagadammen åpen. Det er en liten ”hemmelig” perle der langs vestsiden av vannet og åkrene. Ikke så hemmelig for hundefolket skjønte jeg på turen, men ren idyll innover var det.

Det å ta en annen vei, se ting fra en annen vinkel – er et godt verktøy innenfor mental trening. Vi har så mange faste spor og mønstre vi går i hver dag. Både tankemønstre og faste ting vi gjør som etter hvert blir vaner/uvaner, eller ”tradisjon” som noen liker å kalle det.

Har du fast plass rundt spisebordet hjemme? Sitter på samme plass med de samme folka i lunchen hver dag på jobb? Har funnet din mest effektive vei til jobben? Parkerer alltid på samme sted på Storosenteret? Ja da har du et fastlagt mønster. Mange trives aller best med å ha det forutsigbart og med faste rammer rundt seg. Det føles trygt og kjent. Men hva skjer om du utfordrer dette?

Test det ut med noen små forandringer og se hva som skjer..

På coachingkontoret mitt i Kjelsåsveien 114 har jeg to gode stoler hvor
coachingsamtalene foregår. I time nr to setter alle kundene seg automatisk i den stolen
de satt i første timen. Men det får de ikke lov til. Her bytter vi stol hver gang! Hvorfor det? Fordi det utfordrer de faste tankemønstrene, og åpner opp for helt nye tanker. Og dermed mer kreativitet, nye ideer, nye måter å se ting på – bokstavelig talt. Og da er det lettere å se nye muligheter på de utfordringene vi jobber med i coachingen.

Det høres enkelt ut, men det funker. Skal du ha en kreativ prosess på jobben, ikke sett dere i de samme møtelokalene som avdelingsmøtene holdes i, på de faste plassene. Gjør noe annet, gå ut, bytt lokale – og la tankene gå i nye baner. Det som skjer er at ny informasjon flyter mellom venstre og høyre hjernehalvdel, og nye ”koblinger” oppstår. Da utfordrer du hjernen og får koblet på underbevisstheten. I underbevisstheten får du tilgang på flere av ressursene dine.

Livet består av uendelig mange endringer, store og små. Å gjøre sånne små grep som å ta en annen vei, sette deg på en annen plass, gjøre noe nytt vil gjøre deg mer forberedt på å håndtere uforutsette ting.

Alt dette kom jeg på da jeg tok en ny vei på joggeturen min på søndag.

Klar for å være helt crazy? Bytt side i sengen med partneren din og se hva som skjer!

Til Roma Maraton med hjelp av mental trening

1010154_883116545065324_2123215084890511651_n

Mental trening er like viktig som fysisk trening.
Eg er klar for Roma maraton..!

 

Det er kun 2 døgn til eg står på startstreken til mitt første heilmaraton – i Roma søndag 22. mars.

Kanskje eg er salig uvitande om kva som ventar meg, men eg gruer meg faktisk ikkje. Grugleder litt, men aller mest er eg glad og spent og klar for å koma i gang (mest klar for å koma i mål kanskje..).

Eg har gått frå å vera ein ihuga Anti-trenar, via ein Glad mosjonist, til plutselig å gå på ein av dei største fysiske utfordringane som fins (i alle fall for oss ”folk flest”) – å springa 42 kilometer. Hadde nokon sagt til meg for 3-4 år sidan at eg skulle springa maraton, hadde eg fått meg ein god latter. Men nå er eg der..

Eg trur eg har forberedt meg grundig med nok og riktig fysisk trening før løpet. Det fins mange oppskrifter for maratontrening, eg har plukka litt her og litt der. Og Hundredagersutfordringen har hjulpe meg med å halda jevn flyt og framgang, med trening/fysisk aktivitet kvar dag.

I jobben min som coach og mental trenar hjelper eg folk som har livsutfordringar av ulike slag. Mange av verktøya frå mental trening har vore til veldig god hjelp i forberedelsane til Roma Maraton.

Verktøy eg brukar frå mental trening:

  1. Motiasjon og å setta meg mål
    Eg har sprunge 3 halvmaraton tidlegare, så det gir ein viss trygghet for at eg skal klara 42 km óg. Alderen er ein motivasjon, for ein blir jo ikkje yngre med åra, og mange får vondtar som hindrar ein i å springa etterkvart. . Eg har MS, men sjukdommen har ikkje plaga meg på lang tid nå. Så sidan kroppen fungerer så bra, så må eg smi mens jernet er varmt, tenker eg. Fordi eg kan!Eg vart veldig inspirert av ein gjeng damer som sprang saman i Roma i fjor i gruppa FemiRoma, og melde meg på etter å ha sett ein veldig inspirerande filmsnutt av fjorårets målgang.

     Men det som motiverer mest av alt er det å setta meg eit såpass hårete mål og jobba hardt for å nå det.
    Kjenna på å mestra både den fysiske og mentale utfordringen.

  2. Positivt fokus: Eg fokuserer på det eg får til – og ikkje alt det eg ikkje har fått gjort
  3. Bra nok: Eg set min eigen standard, legg lista etter min form og samanliknar meg ikkje med andre
  4. Suksesstrekanten: eit verkøy eg brukar som er veldig nyttig når ein skal prestera

Suksesstrekanten består av tre sider: fokus, fysiologi og indre/ytre dialog. Du kan påvirka desse tre slik at dei er med på å setta deg i den tilstanden som gjer at du er på ditt aller beste.

 

Screenshot 2015-03-17 16.01.43

Tilstand:        Kva for ein ønske-tilstand eller optimalt modus vil eg ha før og undervegs i løpet?
Eg tenker tilbake til ein gong eg virkelig koste meg mens eg sprang, og finn følelsen frå første halvmaraton, Gøteborgsvarvet. Då var eg avslappa og lett i kroppen. Eg var glad, fekk masse hjelp av eit entusiastisk og humoristisk publikum, og feira kvar einaste kilometer med eit ”YES!”

Eg kjende meg fokusert, våken og ”PÅ”. I denne tilstanden kjende eg meg STERK.

Så kva kan eg gjera for å få tilbake denne ønsketilstanden?

Fokus/overbevisninga mi: Eg kjem meg i mål med stil & smil, under 5 timar!

Fysiologi, eller korleis eg bruker kroppen min:
Eg passar på å halda meg oppreist i kroppen, lette armar, hofta fram. Smil! Våkent blikk.

Indre og ytre stimuli:
Visualisering – eg har gått gjennom løypa og ser meg i mål, bredt smil med armane i været. Har kjent på følelsen av å ha klart det!

Selvsnakk – Kva eg seier til meg sjølv: Eg er frisk og sterk og sprek! Eg er i superform! Eg er heilt rå!Eg har laga ei spilleliste med inspirerande musikk som eg skal høyra på. Appen Endomondo gir meg km-tida. Og eg har kjøpt eit snasent rosa løpeskjørt som set meg i godt humør. 🙂

Så nå gjenstår det bare å sjå om det går veien.. Eg skal i alle fall kosa meg, ta inn atmosfæren og gjera mitt beste.
Går det så går det. Går det ikkje, så går det og!

bilderunnersworld1

Foto: Trude Håland Jærbladet/RunnersWorld 

 

 

 

 

Eg seponerar!

Teksten er skrevet i 2014- og jeg seponerer fremdeles!

Eitt år har gått – og eg er fortsatt sprøytefri! God grunn til å feira!

IMG_0379

I fjor i juni fekk eg brev frå MS-legen min på sjukehuset. I brevet sto det at etter siste MR, kunne dei konstatera heilt stabile forhold i ein lengre periode, og at eg kunne ”vurdere å seponere behandlingen”.

Seponera? Hm, mystisk ord eg ikkje hadde høyrt før. Eg måtte faktisk slå det opp, og det viser seg at det betyr å avslutte medisinsk behandling.
Avslutta dei tre vekentlige sprøytene med MS bremsemedisin?? Som eg hadde tatt kvar einaste veke sidan eg fekk diagnosen Multippel Sklerose i 2007.. Torde eg det?

Etter å ha diskutert for og imot med fastlegen og familien, bestemte eg meg for å prøva. Eg avslutta kun to dagar før eg sprang halvmaraton på Tromsø Midnightsun Maraton 23. juni i fjor. Det var ein fantastisk feiring og følelse! Kroppen var med!

Eg samarbeider godt med kroppen min, syns eg. Og eg er overbevist om at dei grepa eg har tatt både innan fysisk og mental trening er det som held meg frisk. Men MS er ein sjukdom det ikkje fins enkle svar på, og eg er veldig klar over at den kan blussa opp igjen før eller seinare. Men det kan eg ikkje tenka på i dag. Det er utanfor det eg kan påverka. Det eg kan, det er å gjera dei tinga eg ser funkar for helsa mi frå dag til dag:

Fleksibilitet, jobb som gir meining og lite stress. Naturopplevingar, moro for mor med kjoltorsdag og sang med jentene.. Sunt kosthald.

Og trening!
Kondistrening. Styrketrening. Mental trening.

Dette er ting eg kan påvirka. Der er det eg skal ha fokus, på det eg kan gjera noko med.

Derfor kasta eg meg med på Hundredagersutfordringen i fjor. 100 dagar med trening kvar dag. 1. august i år hadde eg gjennomført 3 rundar + 65 dagar til. Eit heilt år med trening og fysisk aktivitet kvar dag!

Det kjem meir og meir forskning om korleis fysisk trening er viktig for å bli frisk og å halda seg frisk. Aktiv mot kreft gjer ein fantastisk jobb med å fokusera på dette.

Eg vil gjerne ha fokus på mental styrketrening og. Du kan påvirka korleis du tenker om helsa og livet, og det vil ha innvirkning på ”brain juicen”, kjemien i kroppen, på samme måte som fysisk trening har.

Mental trening + fysisk trening = ein superkombinasjon!

Lørdag 20. september skal eg feira eitt år utan MS-medisin og eitt år med dagleg trening med å springa 21 km på Oslo Maraton. Fordi eg kan! Heia oss!

Og seponeringa fortset på ubestemt tid. Eg bankar ikkje i bordet ein gong!

images-12

Svømma med delfinar? JA til meir moro og fanteri!

delfinbilde
Her er eg med min nye dansepartnar.

Kva skjedde? Eg har vannskrekk og gjer egentlig ikkje slike ting. Eg er jo ei fornuftig dame på mange-og-førti. Ei hønemor som skyr all risiko, og som ikkje driv og sløsar verken med tid eller pengar.

Ja det er eg. Eller det VAR eg. For nå har eg funne ut at eg vil ha min del av moroa!

Mottoet mitt for i år er Meir Moro og fanteri! 

Kva er det som gjer at me jenter blir så fornuftige og KJEDELIGE med åra? Det er liksom mennene, guttane som driv med lek og ufornuftige ting. Eg høyrer om ”gutte”turar (vaksne familiefedre altså) som reiser på helikopter-skiing, luftballongtur, toppturar, Ferrari-kjøring på bane.. Kva gjer me damene på ”jente”-tur? Shop till you drop, så klart. SPA… med massasje og forpleining på minimalistiske hotell. Snakkar om ungane våre, og om våre ”barnslige” menn.

Alt det er jo deilig og avslappande. Me kan stressa ned, unna oss litt luksus. Men – Eg er litt lei.. Eg vil ha MORO FOR MOR!

Kanskje tenker du nå at dei der greiene der, det er ikkje noko for meg. Eg kan leva heilt fint utan slike tåpelige risikable ting. Eg treng ikkje å utfordra meg sjølv, eg har ikkje det behovet. Sånn har eg tenkt lenge. Eg har begrunna det med fornuft, risikoaversjon, og ikkje bruka pengar på unyttige ting. Men det ligg og mykje komfort i det å ikkje prøva noko nytt.

vossluft
I lufta på VossVind.

I haust var me ein heil vennegjeng på tur til Voss. Eit av innslaga var å fly i vindtunnellen på Voss Vind (det var nemlig ”guttar” og med på turen). Eg hadde sjølvsagt ikkje meldt meg på. Det var ganske dyrt, og eg syns det såg skummelt ut. ”Det der treng eg ikkje å utsetta meg for”, tenkte eg.

Då me kom inn, vart eg kraftig utfordra av den tøffaste Pippi-venninna mi: “Klart du må bli med! Kom igjen, Astrid! “Og då bestemte eg meg for ”HELL YEAH!”.

Eg var LANGT utanfor komfortsonen min. Kvilepuls på 150. Måtte jobba med å pusta rolig.

Heldigvis var det ein veldig flink (og kjekk) instruktør som haldt stødig blikk-kontakt heile tida i dei 2 x 2 minutta eg var i lufta. Og gjett korleis det kjendest etterpå?

FANTASTISK! Snakk om å vera HØG – bokstaveleg talt!

 

Med denne opplevelsen friskt i minne, var det (ganske) lett å la seg overbevisa av dotter mi om at eg og MÅTTE  vera med og svømma med delfinar då me var i Mexico på juleferie. Men eg var redd for å få hovet under vatn – utan naseklype og med hendene fulle av delfin.. Så bestemte eg meg for å gå skikkelig for det – med alle sansar på! Det vart ein skikkelig sanseopplevelse. Syn: Glinsande vakre og blågrå delfinar. Lyd: havet rett bak oss og plystrelydane til delfinane. Lukt: småsild i bøtter. Smak: saltvatn. Følelse: silkemjuk, glatt og kjølig delfinhud – og ikkje minst følelsen av skrekk som gjekk over til rein fryd!

Yes. I did it!

Nå er eg i gang, tenker eg. Kva skal eg finna på av meir moro dette året? Har du noko å anbefala?

images

Det er utanfor komfortsona at magien skjer, heiter det. Det er der du utviklar deg og kan veksa. Det å utvida grensene for vår egen komfortsone gjer at vi opplever mestring. Målet er ikkje å ha det ukomfortabelt for ein kvar pris, men å få eit større område me føler oss trygge og komfortable innanfor.

Me har godt av å utfordra oss sjølv. Ja til meir moro for mor – og for far og!
Blir du  med?

 

Moroogfanteri
Maleri frå årets strategisamling..

 

 

Du måste flytta på dej!

Denne sangen har du sikkert høyrt mange gonger:

Jag bygger, bygger upp

Och du river, river ner

….

För jag klättrar, klättrar upp

Och du drar mig, drar mig ner

Vi måste ta ett snack

Hörru, du måste flytta på dig!

Dette er frå fjorårets hit, av Alina Devecerski. Sangen handlar ikkje om ein slitsom eks som eg først trudde. I eit intervju seier ho at teksten handlar om at ho har ei positiv og ei negative side som alle andre, og at ho ber det negative flytte seg ut av veien for det positive. “På en måte gjør jeg det slutt med min negative side”, seier ho.

Blogg Donald engel og djevel

Alle har ein “engel” og “djevel”  på skuldrene som kviskrar deg i øyra. Den eine bygger, bygger opp. Og den andre river, river ned. Den kritiske “djevelen” (eller kva du velger å kalla han) har ein tendens til å snakka mykje meir og overdøyva den positive engelen på andre sida. Og fy for nokon stygge og ekle ting han seier! “Dette greier du aldri”. “Du kan like godt gi opp”. “Kva du trur du er, du kjem til å gi deg/mislukkast/dumma deg ut som du alltid gjer”.

Og det er selvfølgelig dine eigne ord du høyrer. Er ikkje det rart kor stygt me snakkar til oss sjølv? Ingen ville vel sagt slike ting til ein god venn? Og kva skal dette egentlig vera godt for? Ingen får til meir av å bli snakka til på den måten!

 

 Du måste flytta på deg! (unna vei, her kommer jeg!)

halvmaratontromsø_juni13

På lørdag er det Oslo Maraton, og eg er påmeldt! Eg skal “bare” springa 10 km denne gongen. Mange lurer på om eg ikkje skal ta halvmaraton, sidan eg “er så godt i gang med det”. Det gjekk jo så bra på Tromsø Midnight sun halvmaraton i juni. Eg er i bedre form enn på mange år, og veit at eg kan springa ganske saaaaakte veldig leeeeenge. Men nå ville eg ha ei ny utfordring: Eg vil vera rask! Eg vil finna ut kor fort det går an å springa for denne kroppen. Og eg vil sjølvsagt prøva å slå persen min frå forrige 10 km.. dermed blir det litt press.

Då treng eg å høyra kva den positive stemmen seier til meg!

 

Eg har tre positive ting eg skal seia til meg sjølv mens eg spring:

–       Eg er i superform!

–       Eg er rask!

–       Eg er sterk!

Den første setningen veit eg motiverer meg, og får meg til å føla meg ovanpå – sjølv med alle dei sprekingane som kjem til å vera i løypa. Eg er i Astrid-superform, og det er eg utruleg takknemlig og glad for. Det er kanskje ikkje det beste, men det er mitt aller beste! Og formen er mange hakk bedre enn før eg fekk MS, så det er heilt korrekt. Eg er i superform!

Eg er rask! Denne er verre å tru på, men eg kan tenka inni meg – Eg er i ferd med å bli rask! mens eg seier det. Og det stemmer jo. 🙂 Denne gir meg ein lett og glad følelse – (fjåge på jærsk!), og eg ser for meg at eg fyk på luftputesko bortover løypa.

Den sterkaste setningen er så klart EG ER STERK! Den inneheld mykje meir enn den reint fysiske styrken. Denne får meg til å kjenna på den indre styrken min, alt det eg kan og står for. Alt det eg får til, alt det eg er for andre. Den setter ting i perspektiv og kan få meg til å ”go on and on and on”!

 

Dette er ein veldig effektiv teknikk for å programmera hjernen til å fokusera på det positive, på mulighetene. I coachingspråket kaller me dette for positive affirmasjonar. Mental trening er like viktig som fysisk trening!

Eg er klar! 10 for Grete here I come!

Kva er ditt tips? Kva seier du til deg sjølv? Eg tar gjerne i mot fleire gode setningar!